Snippen – en landsby i hovedstaden

Vi i Rodeløkka vel fikk tilsendt dette fra Jan Holm i Snippen - takk for interessant lesing Jan!

====

I 1966 besøkte nyhets- og reportasjebladet Aktuell Rodeløkka, og Oddvar Stølen skrev en til dels romantisk artikkel om strøket vårt, «der gutter har skåret inn pikenavn, drømt og diktet seg bort …» (last ned PDF) Mesteparten av reportasjen er knyttet til Langgata 17, men det står også litt om Snippen og Verksgata. Snippen besto den gang av bare Gamle-Snippen, mens boligene fra det som i dag ligger langs trafoen og videre bort til Tromsøgata, het Verksgata eller Værksgata, skrevet med både e og æ i arkivene.

Det fantes to reportasjeblader av denne typen i 1960-årene, Aktuell, som var eid av LO, Arbeiderpartiet og Coop(!). Motsatsen var billedbladet Nå, eid av konservative Libertas.

I motsetning til eierne av Aktuell, var redaksjonen i bladet motstandere av EU (den gang med forkortelsen EEC). Det skapte så store motsetninger at bladet ble nedlagt i 1974. Billedbladet Nå, med sterk kapital i ryggen, holdt ut til 1995.

I 1966 var Rodeløkka et fattig og slitent strøk, noe dere også ser på bildet av gateskiltene i Snippen/Verksgata.

Artikkelen i 1966 er på hele fire sider. Hovedoppslaget er «Midt i storbyen», mens oppslagstittelen på side 3 er: Snippen – en landsby i hovedstaden, og det er vel slik vi føler oss av og til nå, spesielt etter at vi til og med har fått høner i Snippen!

Både Ludvig Holstad (noen steder også skrevet Ludvik) og Inga Thyssell, som er intervjuet i bladet, bodde i Langgata 17 og jobbet som vevere på Christiania Baand- og Lidsefabrik, som ble startet i Gøteborggata 8 i 1893 og som senere ble utvidet til en U-blokk (altså ikke Y) i Gøteborggata og Teglverksgata. Noe av bygget ble revet og er i dag en del av Karlstadgata med blant annet Kiwi-butikken. Det var flere i Snippen og Verksgata som jobbet på bånd- og lissefabrikken. Jeg kommer gjerne tilbake med mer stoff om Holstad og Thyssell og andre beboere, helst dem som bodde i Snippen og Verksgata.

Nedenfor finner du hele teksten fra Aktuell. Du kan også laste ned en PDF av bladet her.

Hilsen Jan
Snippen 3

====

Tittel: MIDT I STORBYEN
Oppslag side 3: Snippen – en landsby i hovedstaden

Ingress: På Rodeløkka i Oslo ligger et strøk som ikke har endret seg i løpet av de siste 150 år — rent bortsett fra at husleiene har steget og fjernsynsantenner er satt opp på hustakene.

Et sted midt i storbyens larmende betongverden, kranset av høye murkolosser, ligger en småby. En gammel og glemt liten by i byen, noen bakkete gater og noen lave kvartaler av tre, bygget under dansketiden og malt for siste gang under den første verdenskrig. Husmødre roper til hverandre fra lange svalganger. De møtes ved vannposten i bakgården og sier det var «fært» med Pedersen …

For slik sett er Rodeløkka i Oslo som alle andre småbyer: alle kjenner alle, og gamle Pedersen i Langgata var så uheldig å bli påkjørt av en bil og havne på sykehus for en tid siden.

Men la oss begrense småbyen til kvartalene mellom Snippen, Langgata og Fjellgata. Der finner vi husmødrene som må bære vannet inn fra bakgården, lange rekker av utedoer, vindskjeve trapper opp til svalgangene, slitt av generasjoners tråkk, paradis-hopping og trehjulssykler og besteforeldre med dagens avis og en halv øl i fredelige bakgårdsidyller, villvin-rankenes frodige dekorasjoner av vegger og tak og syrinblomstenes fiolette flukt over fargeløse plankegjerder, der gutter har skåret inn pikenavn, drømt og diktet seg bort …

Eller hva sier de som bor her? Er det bare vi, som kommer fra betongblokkene, som ser idyllen i forfallet?

Å nei, da! Vi snakker med pensjonister som har bodd i disse gamle husene i over 50 år, og de sier de trives, i hvert fall om sommeren. Og så er det så fritt og godt, det er ikke som å være på «hjemmet», sier de, og sikter til det nye aldershjemmet like nede i gaten. For ikke å snakke om OBOS-blokker med alskens rare reglementer, med forbud mot hund og katt og «tråkk ikke på plenen». Her har vi ikke bare hunder og katter, men under krigen hadde vi kuer og sauer i uthusene her, og nede i Langgata 5 kan vi se hovedstadens eldste hest, hvis vi har lyst. Den står på stallen ved siden av hovedstadens eneste treskofabrikk, og er 32 år gammel.

Og vi nedover Langgata for å hilse på den gamle gampen som «går i skrap», som det heter. Men — det var en uke for sent. Blakken hadde gått sine siste skritt, til slaktehuset, for en uke siden. Men, sier folk i Langgata, han var sprek til det siste, og han hadde nok levd ennå, hadde det ikke vært for den ulykken med Pedersen. Det var gamle Pedersen som kjørte Blakken.

Et kvartal ovenfor treskofabrikken spruter jernet rødt i Bergans smie, og små verksteder ser det ut til å være i alle gater. I Solhauggata står Oskar Korneliussen og tar i mot 10 000 brennevinsflasker i måneden — tomme riktignok, og vi gjør for sikkerhets skyld oppmerksom på at tomflaskene kommer fra en videre radius enn Langgata og Snippen. Det er forresten blitt stadig færre skraphandlere i det siste. Til gjengjeld har man fått en ekte rosemaler fra Hallingdal, O. Dekko, i et 200 år gammelt hus under fjellveggen i Langgata. Men hovedstadens eneste gatesanger gjennom mange år, Karl Rognstad, oftest kalt bare «Sving deg», er ikke lenger til underholdning for beboerne i Langgata 17. Han flyttet ned på «hjemmet» i vinter.

Bakgården i Langgata 17 er så særpreget at man kunne være fristet til å henvise riksantikvaren dit. Bakgården er en firkantet plass mellom fire bygninger, med svalganger langs tre av dem. Og Ludvig Holstad, 78 år, var fem år gammel da han kom dit og kan ikke huske at det noensinne har vært annerledes i Langgata 17. Det har riktignok vært så mange slags leieboere der, og — han peker over bakgården mot andre siden — der holdt Rodeløkka Frie Misjon til da jeg var liten, der gikk jeg på søndagsskole til jeg ble konfirmert.

Og siden?

Siden har han bodd hele sitt liv i annen etasje over porten til nr. 17. Husleia har i mellomtiden steget fra 8 kroner måneden til 60 kroner og 50 øre. Gårdens gamle fire-seters do har i mellomtiden forsvunnet, men utedo er det selvfølgelig fremdeles. Ludvig Holstad laget bukseseler i 52 år på en fabrikk i nærheten, og fru Valborg og han fikk fem barn i den gamle gården mellom Langgata og Snippen. De tre barna som lever, er gifte og bor i pene leiligheter, forteller fru Valborg. Kunne hun ønske seg en ny, moderne leilighet?

Ja, selvfølgelig.

Nei, jeg vil ikke flytte, roper Inga Thyssell fra svalgangen på andre siden, hun har bodd der i 57 år. Hun bor i et hus som en gang var en låve på det nåværende Ankertorget, og det er 150 år siden låven ble flyttet hit og ominnredet til boliger.

Pensjonisten Holstad har sitt atelier rett over porten, og der sitter han og maler portretter og landskaper for moro skyld, eller han maler naboens hage i full flor på andre siden av Langgata.

En forfallen småby-idyll som ingen vil male og pusse opp, for teknikkens larveføtter kan når som helst rulle innover disse glemte bakgårder. Skjønt de eldre i Langgata og Snippen har liten tro på riving og sanering, selv om det står i avisen rett som det er, at nå er saneringsplanen under arbeid, for det har den visst vært i 60 år.

De mange pensjonistene som sitter i bakgårdene med sin avis, sin øl eller sin stokk, er stort sett enige: De vil heller bo her enn på «hjemmet». Og barna tumler omkring i hager og bakgårder og trapper.

Men det er kaldt om vinteren, det gufser rundt vinduene og trekker langs golvene, og vi bruker masse penger til brensel og strøm, sier en frue som har bodd her et halvt hundre år. Hvordan vi har hatt det? Se på den gamle trappen, sier hun, og peker på en skjev, gammel trapp opp til svalgangen på et slags uthus. Det huset var like gammelt og stygt da jeg kom hit for femti år siden, og jeg gikk opp den trappen og trodde det var der vi skulle bo … Siden, når jeg hadde vært på besøk hos folk som bodde pent og godt i moderne bygårder, sto jeg i vinduet og så på den stygge trappen og gråt...

Billedtekst 1: Her har Ludvig Holstad hatt sitt hjem siden han var fem år gammel. Det har i en lang rekke år holdt ti familier til i bakgården til nr. 17.

Billedtekst 2: Her har folk bodd i en mannsalder eller to, og her Ilker de seg. Det har vært snakket om sanering — i minst 60 år!

Billedtekst 3 (gateskilt og katt, i bakgrunnen på det første bildet skimter vi Snippen 10): Gateskiltene ligger kastet inn i et kjerr, men katta har ingen vanskeligheter med å finne fram i kvartalet der den er født.

Billedtekst 4: Paradishoppingen foregår like under klesvasken, som henger tvers over gårdsplassen. Husmødrene i strøket betrakter det som en luksus med spring. Selv må de bære vann til husets behov.

Billedtekst 5: Inga Thyssell har bodd her i 57 år. Utsikten fra vinduet er takstein. – Og hankatter, sier hun.

Billedtekst 6: De fleste gamle liker seg bedre her enn på «hjemmet» — det nye aldershjemmet like nede i gata.

Billedtekst 7: Det vrimler av småbedrifter i bakgårdene. Helsesport-verkstedet har spesialisert seg på produksjon av manualer og andre apparater som skal gjøre folk råsterke. Skraphandler Oskar Korneliussen omsetter 10 000 — tomme — brennevinsflasker i måneden!