Saneringsplan som høstet storm

Øverste del av Langgata slik arkitektkontoret Platou tenkte seg at det kunne bli.

Mens Oslo by av i dag er glad for at det meste av trehusbebyggelsen på Rodeløkka er blitt bevart, var situasjonen helt annerledes på 1970-tallet. Da var Rodeløkka ansett som et slum- område som burde jevnes med jorden for å gi plass til nye, moderne blokker og rekkehus. I 1972 utarbeidet arkitektkontoret F.S. Platou AS en «analyse av planprinsipper for Rodeløkka som grunnlag for valg av utbyggingsalternativ» på oppdrag fra kommunen, og dermed ble saneringsspøkelset så konkret at det for alvor skremte Rodeløkkas beboere. Da tok de for alvor opp kampen for å bevare og rehabilitere trehusbebyggelsen - og vant.

Saneringstruet i førti år
Saneringsplaner for Rodeløkka ble første gang utarbeidet i 1932. Dette var i «de harde trettiåra», før OBOS var blitt etablert (det skjedde i 1935, da kommunen ble hovedaksjonær i den privateide forløperen Oslo og Omegn Bolig og Sparelag, stiftet i 1929). Oslo Bolig og Sparelag skulle bygge nye, moderne boliger «på en sådan måte at privatspekulasjon er utelukket».

To av de tidligste OBOS-prosjektene grenser til Rodeløkka, nemlig Engelsborg borettslag langs Trondheimsveien (der tv-serien Borettslaget ble innspilt) samt Tøyenhus borettslag rett nedenfor. De ble fullført under krigen, i 1941. Også langs Dælenenggata og Christian Michelsensgate skjøt fire-femetasjers boligblokker i rød tegl i været. Hadde ikke tyskerne okkupert landet i 1940, er det godt mulig at Rodeløkka ville ha bestått av denne typen blokker.

Men ingen nye boligprosjekter ble iverksatt etter okkupasjonen i 1940. I 1942 feiret den nye Quisling-regjeringen sin maktovertakelse med et totalforbud mot bygging av privatboliger. Bygningsarbeiderne trengtes til andre ting - til å bygge bunkere og «tyskerbrakker» og alt det andre okkupasjonsmakten trengte til sine formål.

Fremskrittstro og gode hensikter
I tretti- og førtiårene var fremskrittstroen sterk, og utbyggingsentusiastenes hensikter var gode. De ville få bukt med trangboddhet og elendige sanitære forhold ved å reise moderne boliger med innlagt vann og brusedass som innvarslet den nye tid. Forfatteren Dag Solstad skildrer levende begeistringen rundt slike nye boligblokker på Sinsen i romanen Krig. Mange arbeidsfolk ville gjerne flytte dit. Men dengang som nå var økonomien et problem: de nye leilighetene ble ofte for dyre for folk flest, slik at kommunen måtte inn med støtteordninger.

Under krigen brukte utbyggingsentusiastene tomgangstiden til å planlegge etterkrigstidens boliger. Beboere i det splitter nye Engelsborg borettslag ble gjort til gjenstand for et nitid forskningsprosjekt. Forfatteren og journalisten Bjørn Bjørnsen skriver følgende i sin bok om OBOS' historie, Hele folket i hus (2007):

«Her var det at en hær av fagfolk gikk løs på et utvalg leiligheter og beboerne i dem i 1942 etter en idé av Carsten Boysen. Han mente at de burde bruke tomgangen under krigen til å forberede etterkrigstiden og boligbyggingen. Oslo Byes Vel og OBOS ble med på ideen, og så satte de i gang med skjemaer så detaljerte at ikke engang filmen «Salmer fra kjøkkenet» med diagrammer over hver bevegelse rundt kjøkkenbenken, kan parodiere dem. Den gang tok man tall og fakta på alvor - jo mer, desto bedre.» (s. 62)

Planleggingen av etterkrigstidens boligpolitikk foregikk diskré og ble til dels kombinert med ille- galt arbeid. Dermed havnet mange utbyggingsentusiaster på Grini og det som verre var. Men planene forelå like fullt, og for Rodeløkkas del ble gjeldende saneringsplan stadfestet i 1942 som bydelsplan. Blokker ut mot gatene i firkant rundt et grønt tun, det såkalte karréprinsippet, var malen. Engelstad-blokkene er et godt eksempel på dette. Karréprinsippet ble opprettholdt i de siste, justerte saneringsplaner fra 1970-tallet.

Først drabantbyer, så sanering
Når kommunen ikke gikk løs på Rodeløkka i de første tiårene etter krigen, skyldtes det langt på vei at utbyggingsentusiastene hadde fått en ny kongstanke: drabantbyene. Sverige fikk sin første drabantby, Vällingby, mot slutten av krigen, og denne ble et forbilde for Oslos byplanleggere. Inspirasjon ble også hentet fra de britiske «New Towns», som var nye byer utenfor de gamle.

Et stort fortrinn med drabantby-konseptet var at man ikke trengte å rive før man bygget. Dermed unngikk man problemet med å skaffe dem som mistet boligene sine, nytt og eventuelt midlertidig tak over hodet. Ideen var nok å flytte folk fra saneringsstrøk som Rodeløkka til drabantbyene så snart de sto ferdige. Men den generelle bolignøden, som for en stor del skyldtes innflyttere fra andre deler av landet, gjorde at drabantbyene ble fylt opp så fort de sto der. Først ute var Lambertseter, som ble innflyttingsklar tidlig på femtitallet.

Noen motstrøms tanker melder seg
Selv om moderne, hygieniske, husmorvennlige leiligheter sto høyt i kurs på femti- og seksti- tallet, nærmest som en «støv på hjernen»-ideologi, begynte noen motstrøms tanker å melde seg. En av dem kom fra Byantikvaren, som i 1959 tok til orde for å bevare noen mindre deler av Rodeløkka. Totalsaneringen av Enerhaugens gamle trehusbebyggelse og Arvid Nilssens revyvisa «På Enerhaugen», som gikk rett til folks hjerter, var til ettertanke og gjorde mange litt annerledes stemt.

I 1962 ble kommunens administrasjon pålagt å undersøke mulighetene for bevaring, men året etter foreslo finansrådmannen sanering av det meste. I 1964 var bebyggelsens standard og antikvariske verdi blitt kartlagt, og Byantikvaren foreslo at ett mindre område skulle inngå i en «bevarende saneringsplan». Deretter utarbeidet byplankontoret alternative utkast til en reguleringsplan.

I noen nye runder med justerte saneringsplaner var Byantikvaren på vikende front, slik at området som eventuelt skulle bevares, ble halvert. I 1968 ba Oslo Formannskap OBOS om å foreslå sanering av Rodeløkka. En ny husbankfinansiert bebyggelse var et absolutt krav. Arkitektkontoret F.S. Platou AS utarbeidet en analyse som anbefalte en utnyttelsgrad på 1,2 for Rodeløkka. Planene for et nytt og moderne Rodeløkka gikk nye runder i kommunens styre og stell, og saneringsspøkelset ble stadig mer konkret for løkkas beboere.

Plan for et nytt Rodeløkka, avgrenset av Helgesens gate, Trondheimsveien, Dælenenggata og Gøteborggata, presentert i 1972. All bebyggelse markert med rødt er nybygg, dvs. blokker og/eller rekkehus. Bare nederste del av Langgata, Fjellgata samt «gamle» Snippen, markert med brunt og lys grønt, skulle bevares. Nederst mot Helgesensgate er Sofienberghjemmet mm. markert med lilla.

Et gjensidig sjokk
I 1972 forelå analysen av planprinsipper for Rodeløkka som ble nevnt innledningsvis, og som temmelig detaljert presenterte to-tre alternative maler for et nytt Rodeløkka. Nå skulle mesteparten av løkka saneres og er- stattes med blokker på tre til fem etasjer, alternativt med noe mindre rekkehus. Bare i området nederst i Langgata og Fjellgata samt «gamle» Snippen skulle eksisterende byg- ninger bevares. Men også her planla man å fortette boligmassen med diverse nybygg.

Kommunen og Platou inviterte beboerne til et orienteringsmøte i lokalene til den tidligere Christiania Baand- og Lidsefabrik i Gøteborg- gata 8. Der fikk begge parter et sjokk. Først fikk beboerne sjokk da mange av dem så at akkurat deres hus var borte på plankartet, forteller Magnar Johansen, som er født og oppvokst på løkka og var tilstede på møtet. Vel hadde saneringsspøkelset svevd over løkka i førti år, men først nå gikk det opp for mange at de selv ville rammes.

Plan bevaringsområdet i Fjellgata, Langgata og Snippen. Også dette skulle fortettes med nybygg, markert med rødt.

En vanlig holdning hadde nok vært at en sanering neppe ville omfatte ens eget hus, men bare noen dårlig vedlikeholdte trehus i randsonen. Så da folk fikk se svart på hvitt at også deres hus var tenkt revet, ble det ramaskrik. «Hvor er mitt hus??!!» ropte den ene etter den andre, og Platous og kommun- ens representanter kom på defensiven.

Dermed fikk også fremskrittets represen- tanter sjokk. De hadde ikke ventet en slik massiv og til dels ilsk uvilje, forteller Magnar, men snarere begeistring og takknemlighet. De skjønte rett og slett ikke at normale, oppegående mennesker kunne foretrekke nedslitte trerønner fremfor nye leiligheter med nok plass og alle bekvemmeligheter.

Planprinsipp for kvartalet Tromsøgata, Solhauggata, Langgata, Hammerfestgata med blokker. Utnyttelsesgrad 1,42.

Mange av trehusene hadde ikke engang innlagt vann, og utedoer burde være en saga blott, iallfall i en by. Akkurat dette var ingen uenige i, men beboernes ønske var å rehabilitere trehusene til moderne trettiårsstandard og ikke bygge nytt.

En enhetlig front mot sanering
Det var ikke motstand mot alt som er nytt som lå til grunn for beboernes reaksjon. De likte seg her på løkka, der de også bodde rimelig, noe som for mange var et hoved- poeng. De fryktet en langt høyere husleie i de nye leilighetene som eventuelt kom. Kanskje ville de ikke ha råd til å bo i dem, og dermed bli presset ut i en drabantby.

En alternativ løsning for samme kvartal, der noen trehus er bevart. Utnyttelsesgrad 0,72.

Godt voksne folk som hadde bodd på løkka i hele eller store deler av livet, lot seg ikke godvillig rykke opp med roten på dette viset, forståelig nok.

Dessuten hadde Rodeløkka fått et tilsig av yngre, nyinnflyttede beboere som så på de nedslitte trehusene med et helt annet blikk enn det vanlige kraftsosialistiske. Disse var gjerne studenter og folk i frie yrker, som arkitekter og sosiologer. For dem represen- terte trehusene ikke bare armod og en forgangen tid man ville bort fra, men en verdifull arkitektonisk og kulturell arv som meget vel kunne få et nytt og bedre liv.

Enda en alternativ løsning for samme kvartal. Utnyttelsesgrad 0,87.

De innså hvor pittoresk strøket ville bli bare husene ble rehabilitert, og de støttet Byanti-kvarens ønske om å bevare iallfall noe av løkka. Bortsett fra at Byantikvaren ikke gikk langt nok. Parolen måtte i stedet bli: Rehabiliter hele Rodeløkka på beboernes vilkår!

Motstanden mot saneringsplanene ble kraftfull og langvarig, med høylydte protester i skrift og tale og demonstrasjonstog ned til rådhuset. Også husokkupasjon ble brukt som et tiltak mot gårdeiere som lot sine trehus stå tomme og forfalle, slik at de raskt ble kondemnert. Alle gode krefter gjorde felles sak - gamle Rodeløkka-beboere og de nyinnflyttede, arbeidsfolk og akademikere, grunneierforeningen og leieboerforeningen.

En ny fremtid som «spesialområde bevaring»
Som en følge av den innbitte kampen for bevaring fikk Rodeløkka ry på seg for å være et raddis-reir. Arbeiderbladet påsto endog at saneringsmotstanderne var tilhengere av utedass. Men de fleste med lang botid på løkka var trauste Arbeiderparti-velgere. Ifølge Magnar ble Ap-politikere advart mot å holde fast ved saneringslinja, siden de da kunne tape mange stemmer i indre Oslo øst. «Det driter vi i,» skal en Ap-politiker ha svart, «for vi har stemmer nok». Ennå var det langt fram til Jaglands 36,9.

Like fullt gjorde motstanden mot sanering såpass inntrykk på kommunepolitikerne at stem-ningen gradvis snudde. I siste halvdel av syttitallet ble saneringsplanene trukket, og enden på visa var at mesteparten av Rodeløkka fikk status som «spesialområde bevaring». Det innebar at trehusene skulle stå, og at man fikk lov til å endre på fasaden samt oppføre tilbygg hvis Byantikvaren godtok det. Ingen slike endringer ville ha vært mulig dersom trehusene var blitt fredet. Selv om noen enkeltstående trehus i randsonen ble vedtatt revet, var det sentrale Rodeløkka blitt reddet. For beboerne var dette bort imot full seier.

Ved inngangen til åttitallet hørtes hamring og saging over hele Rodeløkka, både på hverdags- og kveldstid og i helgene. Endelig våget folk å sette husene sine i stand og foreta den nød- vendige innvendige modernisering. Kommunen solgte hus som de hadde kjøpt opp tilbake til beboerne, som straks begynte å rehabilitere. En ny optimisme rådde grunnen, som på to tiår forvandlet Rodeløkka fra å være et unevnelig slumområde til å bli en stadig mørere indrefilet på Oslos beste østkant.

Oslo, 03.11.2008

Tekst: Morten Fastvold
Illustrasjoner: Arkitektfirmaet F.S. Platou AS

Kilder:

F.S. Platous kompendium «Analyse av planprinsipper for Rodeløkka» (1972) og Bjørn Bjørnsens bok «Hele folket i hus - OBOS 1929-1970», Boksenteret/OBOS, 2007.