Rodeløkkas eldste historie

Rodeløkka cirka 1986, sett fra luften. Som en landsby i Drøbak-stil ligger det snart hundreogfemti år gamle trehusområdet mellom eldre murgårder og nyere betongbygg i bydel Grünerløkka, bare noen steinkast fra trafikkbelastede Carl Berners plass.

Innledning

Ikke bare i vår tid, men opp igjennom årene er trehusbebyggelsen på Rodeløkka blitt omtalt som en liten landsby i Drøbak-stil, midt i Oslo. Store deler av det opprinnelige gatenettet er intakt, og den godt over hundre år gamle trehusbebyggelsen ligger gjemt mellom eldre murgårder og nyere betongbygg, bare noen steinkast fra trafikkbelastede Carl Berners plass. Det sentrale Rodeløkka er Oslos mest homogene gamle trehusområde, der få nybygg har fått bryte opp kjernen på rundt hundre trehus.

En karakteristisk beskrivelse av Rodeløkka finner vi fra begynnelsen av 1970-årene, da de fleste av trehusene på Rodeløkka forfalt og strøket var truet av totalsanering. Men dette preger ikke følgende skildring:

Rodeløkka har blitt sammenlignet med småbyer på sørlandskysten, og det med en viss rett. Her finnes de samme gatene og smugene - ikke ulikt Kittelsens motiver fra «Livet i de smaa Forholde» . . . Turen fører inn i virvaret av brune, røde og hvite hus langs gater med navn fra byer i det høye nord. I en lav rød stue bodde en mann som holdt griser, høns og ku - det er riktignok noen år siden - nå er gårdsplassen stille.

. . . På den ene siden av gaten et pent hus, velholdt og forholdsvis nymalt og med en dek- orativ vannpost på gårdsplassen. Ikke langt unna på den ene siden, et renseri med et rør- system og en fabrikksilhuett som må være minst et par generasjoner gammel . . . Husene er, mere og mindre om- og påbygget, de samme som sto der i 1870 . . . Strøket omkring nordøstre del av Langgata ble kalt et stykke Lillehammer i hovedstaden . . . Langgata er Rodeløkkas mest representative gate, dens Carl Johan om man vil. Her er sørlandspreget tydelig. . . .

Vi ser innom et kaffebrenneri og et mekanisk verksted. Tre menn i arbeid med sveiseflam- mer og maskiner. Opprinnelig en gammel smie. I gårdsrommet er trær, busker og annet grønt.

(FRA GUNNAR HÆRNES: «VANDRING PÅ RODELØKKA», NOVUS FORLAG 1973.)

Mer enn tretti år etter denne skildringen er Rodeløkkas gjenværende trehus blitt modernisert innvendig og pusset opp. Noen er også blitt utvidet eller har fått tilbygg, etter godkjenning fra Byantikvaren. Denne praksisen ble innført da kommunens saneringsvedtak ble opphevet rundt 1980 og det sentrale Rodeløkka ble vedtatt bevart og fikk status som «spesialområde bevaring». I dag fremstår strøket som velholdt og som et rent boligområde, uten de innslag av småindustri og butikker som fantes helt fram til 1990-tallet. Strøket er blitt en idyllisk boligforstad til Grünerløkka og andre omkringliggende bydeler. De siste gjenværende næringsbygg er blitt omgjort til boliger, og kun et diskret beliggende trykkeri i Solhauggata holder fortsatt stand.

En kjærkommen hovedfagsoppgave

Selv om Rodeløkka er et av Oslos største og mest homogene trehusområder, er det blitt skrevet mindre om dette strøket enn om Kampen, Vålerenga og Sagene. Ikke minst dette fikk Solveig I. Martinsen, som var hovedfagstudent i historie ved Universitetet i Oslo på slutten av 1980-tallet, til å skrive en hovedoppgave om løkkas eldre historie. Oppgavens tittel er «Rodeløkka. En forstad og en bydel (1860-1930)», og den forelå våren 1989.

Våren 1990 holdt Solveig Martinsen et foredrag basert på oppgaven på et medlemsmøte i Rodeløkka vel. Der ble velet forært et eksemplar, som jeg nå har trukket frem fra glemselen. De følgende opplysninger og betraktninger baserer seg i all hovedsak på Martinsens oppgave, som hun har underbygd med adskillig kildemateriale fra de første tiårene av løkkas historie. Teksten som følger er et redigert og sterkt komprimert utvalg av hennes hovedpunkter, ispedd enkelte egne bidrag.

Pastor Rode og hans sommerhus

Før 1860 eksisterte ikke Rodeløkka. Inntil 1854 var området landlig og ble kalt Colletsløkken. Da kjøpte stifsprost Fredrik Rode, som kom fra Gjerpen i Telemark, en del av denne av Dælen- engen gård for 12 000 spesidaler. Med seg hadde han et lite trehus som han satte opp på sin nye eiendom. Det skulle være hans sommerhus.

Pastor Rodes sommerhus, medbragt fra Gjerpen i Telemark. Rodeløkka har fått sitt navn etter ham. (Bilde fra Oslo bymuseum)

Pastor Rode. (Bilde fra Oslo bymuseum)

Da trehusbebyggelsen senere vokste fram, ble Rodes hus liggende på hjørnet Tromsøgata-Vardøgata, med adressen Tromsøgata 7. Tidligere byantikvar Arno Berg var fascinert av husets arkitektur: «Huset er fantastisk morsomt med en grotesk anvendelse av gotiske detaljer kombinert med adskillig barokk og en tanke empire.» (Sitat fra bladet Byminner nr. 4, 1988.)

Drøyt hundre år senere sto Rodes hus ubebodd og forfallent i skyggen av et moderne betong- bygg, og på 1980-tallet ble det flyttet til en bedre tomt midt i Langgata for å gjøre plass til en ny boligblokk. Det var husets nye eier som besørget dette, i henhold til kommunens klausul for salg av huset.

Rodes hus - i dag plassert midt i trehusbebyggelsen i Langgata. Bilde: Morten Fastvold.

Startskuddet for trehusbyen

Startskuddet for trehusbyen Rodeløkka skjedde i 1859, da stiftsprost Rode falt i unåde og måtte fratre sin stilling. Da solgte han omlag halvparten av eiendommen til tre driftige smeder for 6000 spesidaler. Disse var Hans Olsen fra Vågå, Christoffer Nilsen fra Nittedal (en tidligere våpensmed) og Gunder Andersen fra Hadeland. De utparsellerte området i byggetomter og begynte i 1860 å selge dem. Bebyggelsen som vokste fram, ble med tiden kalt Rodeløkka etter stiftsprosten.

De te smedene fikk på kort tid endret stiftsprost Rodes landsted til en trehusby. I 1865 var det 141 bebodde hus der, med en befolkning på rundt 1700. Ti år senere var antall hus 150. 93 av disse var på én etasje, 51 hadde to etasjer og seks hadde tre etasjer. I årene 1875-1891 kom tallet opp i 217, der de fleste nye hus hadde to til to og en halv etasje.

Byggevirksomheten i Rodeløkkas tre første tiår var med andre ord formidabel. Og kvaliteten på husene kunne variere, slik folk som rehabiliterte dem hundre år senere, fikk erfare. Oppfatningen om at gamle trehus per definisjon er velbygde og solide, viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Også på attenhundretallet kunne utbyggere ty til lettvinte løsninger, særlig der siktemålet var å leie ut eller selge gården med fortjeneste. Greit & billig var en nærliggende løsning da som nå.

På denne klondyke-aktige byggetiden fikk løkka et alternativt navn, nemlig Vågeby. Navnet ble lansert av en generalmajor Paul Hansen Birch, som i likhet med en av løkkas eiere var «vaagværing». Men til tross for generalmajorens patriotiske navnevalg var det Rodeløkka-navnet som fikk hevd på folkemunne.

«Fattig og forbrytersk»

Årsaken til at forstaden så raskt vokste fram, var byutvidelsen i 1859. I Christiania var det murtvang for å hindre store bybranner, en ordning som var blitt innført på sekstenhundretallet, etter at Oslo brant i 1624 og byen ble flyttet og bygget opp igjen under navnet Christiania. Dette skulle resultere i et sosialt skille der de velsituerte foretrakk murhus og bosatte seg i Christiania, mens de mindre bemidlede bodde utenfor byen i trehus - deriblant på Rodeløkka. Trehus var billigere å bygge enn murhus, men disse måtte oppføres utenfor den nye bygrensen, som i 1860 gikk der Helgesensgate nå går.

Utbyggerne på Rodeløkka ante nok at de måtte handle raskt for å komme nye byutvidelser i forkjøpet. Snarrådigheten var velbegrunnet, for den neste byutvidelsen skjedde i 1878. Da var trehusbyen etablert og måtte godtas som en del av bybildet.

Verken Rodeløkka og andre nye forstader ble sett på med velvilje av Christianias borgere og administrasjon. Man ønsket dem rett og slett revet. Holdningen var at befolkningen enten kunne flytte inn i byen eller tilbake til stedene de kom fra. Forstadene fremsto som skjemmende, og de gjorde dessuten byen vanskeligere å forsvare militært.

Byens kjøpmenn og håndverkere likte dessuten ikke de nye konkurrentene som slo seg ned i forstadene, i billige lokaler som ga dem et konkurransefortrinn. Forstadenes øvrige befolkning ble fordomsfullt nok ansett som fattig og forbrytersk.

Rodeløkka og andre forstader vokste altså fram på tvers av myndighetenes ønsker, på initiativ fra enkeltpersoner som ikke hadde råd til å bygge hus i byen. Følgelig fikk forstadene lav status som boligområder.

Hvem bebodde Rodeløkka?

I tidsrommet 1860-65 solgte de tre smedene 81 byggetomter til 75 forskjellige personer. De fleste, nesten seksti prosent, var håndverkere, mens den nest største kjøpergruppen, på over tjue prosent, var «diverse arbeidere». Dette var steinhuggere, veiarbeidere, dagarbeidere, bud, en formann ved jernbanen, flere bryggearbeidere etc. Vognmenn utgjorde nærmere ti prosent av kjøperne, mens kjøpmenn, funksjonærer og diverse småborgere, deriblant en rittmester Johan Gabriel Lund, utgjorde åtte prosent.

Ingen av håndverkerne var mestere, men kun svenner, håndverksarbeidere og folk av uspesifisert rang. Mange av håndverkerne var i bygningsfaget - snekkere, murere og tømmermenn. Det store innslaget av bygningshåndverkere kan ha en sammenheng med at dette var folk som kunne bygge hus selv. Men om mange førstegangskjøpere nok bodde i husene sine, foregikk det også bygging i spekulasjonsøyemed, med tanke på utleie og senere salg med fortjeneste.

Mange av førstegangskjøperne beholdt ikke eiendommen over lengre tid. Av de 81 som kjøpte eiendom mellom 1860 og 1865, var kun 23 fremdeles eiere i 1875. 16 eiendommer gikk på auksjon, fire eiere døde, og flere eiendommer kan ha skiftet eier uten at dette fremkommer av panteregisteret.

Hvorfor de solgte, vet vi ikke med sikkerhet. Enkelte kan ha fullført et godt byggeprosjekt og solgt med fortjeneste. Men de fleste solgte sannsynligvis på grunn av trang økonomi. Fordi mange av kjøperne var «alminnelige» mennesker kan budsjettet ha blitt litt vel stramt når avdrag og renter begynte å løpe. I noen tilfeller er det dokumentert at folk hadde problemer med å innfri sine lån til avtalt tid. Da tok smedene pant i en part av eiendommen og solgte dem til en annen kjøper. Enkelte ganger endte det med at eierne «solgte» både hus og tomt tilbake til smedene og fremdeles satt igjen med gjeld til dem.

En ung befolkning med mange barn

Etter etableringen i 1860 vokste Rodeløkka seg raskt til en folkerik forstad. I 1891 bodde det 4480 mennesker her, noe som trolig var en befolkningstopp. Senere gikk folketallet jevnt og trutt nedover, til 3033 mennesker i 1930.

Når vi tar i betraktning at Christiania som helhet hadde drøyt 151 000 innbyggere i 1891, ser vi at Rodeløkkas andel ikke var så liten. I perioden 1875-1891 økte forøvrig byens befolkning med omlag 55 000 personer, altså med godt over femti prosent. At dette ga seg dramatiske utslag på boligmarkedet sier seg selv, og gjør det meget forståelige at folk uten god råd etablerte sine forstader uten myndighetens velsignelse.

Statistiske data fra 1865 viser dessuten at befolkningssammensetningen i nye forstader som Rodeløkka var yngre enn Christianias øvrige befolkning, og at den raskt ble mer barnerik. Dette må bero på at byen og forstaden oppfylte ulike behov. Byen hadde et stort arbeidsmarked, og enslige arbeidssøkende ville sikkert bo så nær arbeidsplassen som mulig. Hovedstaden hadde også en funksjon som ekteskapsmarked for mange unge innflyttere. Etter at man hadde stiftet familie, var det viktig å få en bolig. Nyetablerte ektepar uten altfor god råd søkte til en forstad som Rodeløkka, som hadde rimelige boliger å tilby.

Fra gårdsrommet i Gøteborggata 23, husene ble revet rundt 1970. Miljøet er typisk for den tett befolkede arbeiderbydelen Rodeløkka før krigen. Ifølge Adressekalenderen for 1930 bodde det 39 arbeidere og håndverkere her, og i tillegg kom koner, barn og gamle. Øvrige tall forteller at 1920- årenes Rodeløkka hadde størst fødselshyppighet utenfor ekteskap, høyest barnedødelighet, flest tilfeller av tuberkulose og størst trangboddhet. (Foto: Byantikvaren)

«Nærflyttere» og svensker

Alle som nevnes i datidens såkalte flyttelister til Rodeløkka, har landlig bakgrunn. I annen halv- del av attenhundretallet oppsto det et stort befolkningsoverskudd på bygdene, noe som førte til en betydelig utvandring. De fleste innflytterne, både til byen og forstadene, kom imidlertid ikke langveisfra. Tilsammen kom nesten halvparten av alle rodeløkkingene fra Akershus, inkludert Aker.

De var altså «nærflyttere» fra byens omland. De landlige omgivelsene og trehusene minnet nok om det hjemlige miljøet man hadde flyttet fra, til forskjell fra byen med sine murhus. Selv om man jobbet i hovedstaden, kunne man etter arbeidstid dra hjem «til landet».

Det er grunn til å tro at flere av de som flyttet fra landet og inn til forstadene ved bygrensen, tok med seg huset på flyttelasset. Vegger av laftet tømmer er vanlig på Rodeløkka, og i huset der jeg bor, er romertall risset inn i tømmerstokkene - opp ned. Dette er en indikasjon på at huset er demontert og satt opp igjen, trolig etter at tømmeret er blitt fraktet med kjerre fra et annet sted på Østlandet. Antakelig var dette ingen uvanlig manøver på 1860- og '70-tallet når huset ikke var så stort.

Statistiske data fra 1860- og '70-tallet indikerer også at de tradisjonelle innfartsårene til hov- edstaden hadde sitt å si for hvilke innflyttere som slo seg ned i hvilken forstad. Ettersom Rodeløkka lå ved den nordlige innfartsåren, var det omlag tolv prosent hedmarkinger som slo seg ned her, men bare halvparten så mange østfoldinger. Mens tallene for Vålerenga, som lå ved den sørøstlige innfartsåren, er omvendte. Først da forbindelseslinjene mellom de ulike forstadene ble utbygd på slutten av attenhundretallet, opphørte denne tendensen.

Et annet særtrekk ved Rodeløkkas tidlige befolkning er den betydelige andelen personer med svensk herkomst. Disse utgjorde cirka elleve prosent av befolkningen i 1865 og tolv prosent i 1875. Mens det inne i byen bodde utlendinger av flere nasjonaliteter, synes alle utlendinger på Rodeløkka å ha vært svensker. Svenskenes store andel kan bero på at de langt på vei hadde samme kulturelle og sosiale bakgrunn som de norske bygdefødte. Mange av dem kom fra skogsområdene langs grensen og fra den sørvestlige delen av Sverige. Bakgrunnen for utvandringen var også for dem trange kår på hjemstedet.

Små, trangbodde leiligheter

Nøkterne statistiske tall vitner om en trangboddhet i forstadene som vi på den andre siden av tusenårsskiftet har vanskelig for å forestille oss. I 1891 var befolkningstettheten på Rodeløkka hele 20,6 personer per hus, som jo var ganske små. Bare tolv prosent av husene hadde færre enn seks beboere. Leilighetene var dessuten ikke store, mange på bare ett rom. I 1891 bodde det gjennomsnittlig 3,4 mennesker per rom på Rodeløkka, som dermed toppet trangboddhets- statistikken (på Vålerenga var gjennomsnittet 2,9 personer per rom og på Kampen 3,0 personer).

Hovedårsaken til denne påtakelige trangboddheten var hovedstadens mangel på boliger, der særlig gårdeiere som oppførte hus med henblikk på utleie, ble fristet til å lage mange og små leiligheter på bare ett eller to rom, der hele familier måtte bo. Men også eiere som bodde i sine egne hus, ble nødt til å ta inn leieboere eller innlosjerende for å avhjelpe en trang økonomi. Det var mange losjerende på Rodeløkka, datidens hybelboere. Dessuten var det vanlig at unge gifte par bodde hos den enes foreldre før de fikk råd til å kjøpe sitt eget krypinn.

Mens 1860-tallets Rodeløkka fortonte seg som ei småhusgrend, fikk strøket i 1870- og '80-årene mer og mer preg av å være et leiegårdsmiljø. Slik ble det også i tiårene som fulgte. En av Martinsens informanter hevdet at «Mange av gårdene på Rodeløkka var reine leiegårder, de færreste hadde eget hus og hage. Ungene lekte i gata, og inne i gården på søppelkasser og i uthus, det var ikke hage.»

Trangboddheten ble mindre ekstrem etter århundreskiftet og var på 2,2 personer per rom i 1930. Da hadde også andelen hus med færre enn seks beboere økt til 25 prosent. Men det var stadig langt fram til de boforholdene vi i dag finner akseptable, noe en boliginspektør på 1920-tallet ved navn Nanna Broch gir en skildring av i sin bok For boligsak og hjemmetrivsel, som kom i 1961:

Døren kan ikke lukkes op, for bordet og barnevognen må stå foran inntil veggen. Vi klæmmer oss inn . . . Det er ikke store plassen å tumle seg på. Benken, kommoden, bordet og barnevognen, en krakk og kokeoven tar halve plassen og vi par mennesker resten . . . Så viste hun (husmoren) at om aftenen måtte bordet og barnevognen byttes om med madrassen. «Vi må jo både koke og vaske på samme flekken, også mens tulla har ligget syk.»

I Brochs bok siteres også en sogneprest A. Storaas, som kunne fortelle at:

Inngangen gikk gjennom det bitte lille kjøkkenet. Jeg måtte høye hodet for å komme gjennom døren. Forøvrig bestod leiligheten av ett rom med skråtak og takvinduer. Moren som nå var blitt enke fortalte at på dette rommet hadde hun født og oppfostret 9 barn.

Og videre:

En eldre mann som besøkte meg på kontoret (omkring 1950) . . . fortalte meg at han hadde 15 barn. De hadde eget hus og en liten hage, men huset var neppe mer enn et par rom ut- enom kjøkkenet. Men han klaget ikke: Det hadde gått bra, syntes han.

Flere av husene hadde dessuten leiligheter i kjelleretasjene, der det var rått og helseskadelig å oppholde seg.

Et eksempel på dette er forgården i Tromsøgata 24, der det på fortauet går en trapp nedover mot en dør i kjelleretasjen som for det meste ligger under gatenivå. Folk som måtte bo i slike leiligheter, ble ofte så dårlige i vinterhalvåret at sykehusopphold ble nød-vendig.

Trangboddheten karakteriserte Rodeløkka helt fram til krigens dager. Ifølge en av Martinsens informanter var det vanlig at folk hadde store hauger av sengklær i stuene sine, og at de om kvelden redde opp rundt i hele rommet. Jeg kan tilføye at det først ble vanlig med egne soverom etter krigen, også i byen forøvrig. Praksisen med å sove i stuen gjaldt like mye i byens større leiegårder i mur, der det kunne være flere stuer på rad samt et lite kjøkken pluss entré og gang, men ingen soverom. Det å ha «eget rom» ble først vanlig i 1950- og '60-årene.

Over: «Stuen. 30 cm gulvplass. Gøteborggata 9» er Anton Hansens knappe tekst til sin tegning fra begynnelsen av 1920-tallet. Boliginspektør Nanna Broch fant eksempler på at leiligheter beregnet til tre personer var bebodd av flere familier, på opptil 18 personer. Rotteplagen var forferdelig. Barn lekte med rotter på gulvet. «Ja, hun sier pus til rottene,» skal en mor ha fortalt. (Tegning: Oslo bymuseum)

Vann og lys og transport

Ved byutvidelsen i 1878, da Rodeløkka og andre forstader ble innlemmet i Christiania, klaget byborgerne på utgiftene dette ville medføre. Forstadene var uregulerte og manglet ikke minst skikkelig vanntilførsel. Denne var på Rodeløkka meget dårlig, og man måtte hente alt matvann fra vannspringer så langt unna som Lakkegata skole.

Sofienbergbekken, som gikk i «dalføret» mellom Langgata og Tromsøgata, fungerte antakelig som avløp for spillvann da det ikke fantes noen regulert kloakk. Trolig for å bedre de sanitære forholdene ble Sofienbergbekken lagt i rør i 1880. I 1885 fikk Rodeløkka og Kampen regulert vanntilførsel fra Maridalsvannet. Dette innebar at et vannrør ble forgrenet til Rodeløkka, og så var det opp til huseierne å benytte seg av dette.

Ifølge panteregistret oppførte en del huseiere en vannpost utenfor huset sitt, men helt fram til langt ut på nittenhundretallet var det flere hus uten vann. Og utedoer var ikke uvanlig da saneringsvedtaket ble opphevet rundt 1980. Da man i stedet gikk inn for bevaring og rehabilitering, innførte kommunen «dostøtte» til alle som rehabiliterte husene sine til trettiårsstandard, der bad og WC inngikk.

Forstaden Rodeløkka hadde til å begynne med ingen gatebelysning, men etter innlemmelsen ble seksti oljelykter fordelt på de nye forstadene. Ved utgangen av 1886 hadde disse om- rådene sammenlagt 227 oljelykter og 86 gasslykter.

Et annet problem som gradvis ble løst, var manglende kommunikasjonslinjer til de øvrige by- delene. Den første adkomsten til Grünerløkka gikk via Rathkesgate til Sofienberggata og bort til Toftesgate, denne sto klar i 1877. Den andre forbindelseslinjen til Grünerløkka var oppar- beidelsen av Helgesensgate etter 1884. Gateforbindelsen mellom Rodeløkka og Torshov ble ferdig i 1899.

I 1900, tjuefem år etter at Christiania Sporvognsselskap ble opprettet, fikk Rodeløkka trikke- forbindelse mot sentrum. Ruten gikk fra Egertorget, og endeholdeplassen var Carl Berners plass - den gang en landlig beliggende utpost med god utsikt til åsene i vest.

Gatene får nye navn

Ved innlemmelsen i Christiania måtte de fleste av Rodeløkkas gater skifte navn. Som en for- stad utenfor byen hadde man fritt kunnet ta de gatenavn man ville, men når de samme gate- navnene fantes i Christiania og således var «opptatt», ble navneendringer påkrevet. Bare Langgaten og Fjellgaten fikk beholde sine opprinnelige navn fordi disse navnene ikke fantes ellers i byen. Disse to gatenavnene har altså vært uendret helt siden trehusbyens første tid. Også Verksgaten fikk delvis beholde sitt opprinnelige navn - jeg sier delvis fordi en del av den ble omdøpt til Vardøgaten.

For de øvrige gatenes vedkommende ble Smedgaten, der de tre smedene skal ha bodd, til Tromsøgaten, mens Øvre tverrgate ble til Hammerfestgaten og Nedre tverrgate til Solhauggaten. Solhaug-navnet stammet fra et hus på hjørnet mellom Tromsøgaten og denne gata - forhøyningen i terrenget har sikkert gitt navnet til dette huset.

Vinkelgaten ble til Bodøgaten; det opprinnelige vinkelnavnet skyldtes trolig at den på sett og vis danner en vinkel mellom Trondhjemsveien og daværende Smedgaten. Damstredet, der Sofienbergbekken gikk, ble til Snippen. Det nye navnet betegnet nok at husene i gata lå på en «snipp» mellom Langgaten og Verksgaten. Sist, men ikke minst, ble Nordregate til Gøteborggaten.

Til tross for de omfattende navneendringer var det svært få endringer i det opprinnelige gatenettet. Bare et par smågater opphørte å eksistere i tiårene etterpå. Den ene het intet mindre enn Henrik Wergelands gate og er bare funnet i folketellingen i 1875, med to adresser. Den andre het Skolegaten og var en liten sti sydover mellom Gøteborggaten og Fjellgaten. Den munnet ut i strøkets opprinnelige skolebygninger (se nedenfor) og hadde bare denne adres- sen. Skolegaten ble omdøpt til Lierveien, men i 1891 hadde ingen hus denne adressen, og da bedriften Colberg og Caspari ble anlagt samme sted, forsvant den.

Langgata, Rodeløkkas paradegate, cirka 1920. Bortsett fra bilmodellene, klesdraktene og gate - dekket er sceneriet ganske uforandret den dag i dag. Navnet har også vært det samme siden gaten ble anlagt i 1860-årene. (Foto: J.M. Küenholdt)

Forstadenes største skole

Skole fantes på Rodeløkka i hele forstadsperioden, den ble oppført i Gøteborggata i 1860. Det var intet krav om at barna skulle gå på den skolen de sognet til, men det ser ut til at de aller fleste Rodeløkka-barn gikk på stedets skole. I 1875 var det 667 barn på Rodeløkka i skole-pliktig alder (7-14 år), og året før søkte 643 barn seg til Rodeløkka skole. Denne forstads- skolen hadde suverent flest elever, nest størst var Kampen skole med 387 elever.

Enkelte barn gikk ikke på skole på grunn av sykdom eller utviklingshemming, eller fordi de hadde arbeid. En del av barnas skolegang må antas å ha vært uregelmessig av disse årsaker.

Etter innlemmelsen i byen i 1878 fikk Rodeløkka ny skole, nemlig Sofienberg skole i Trond- hjemsveien, en ruvende murbygning som ble innviet i 1883 og som fortsatt står. Skolekretsen endret seg nok opp igjennom årene, men for Rodeløkka-barna var Sofienberg den lokale skolen. Lakkegata skole ble innviet i 1900 og Rosenhoff skole i 1917, slik at barn i strøk sør og nord for Rodeløkka fikk et nærmere skoletilbud. Også barn fra Grünerløkka gikk på Sofienberg skole til ut på 1920-tallet.

Guttegjenger og territorier

Et karakteristisk og sagnomsust trekk ved de barnerike forstadene helt fram til krigens dager var dannelsen av guttegjenger som nidkjært voktet sine territorier og rett som det var røk i tottene på hverandre, og til tider utkjempet regulære slag. Ofte var det slåsskamp mellom gutta på Grünerløkka og Rodeløkka, forteller en av Martinsens informanter, og det hendte at de sloss mot gutta på Kampen også.

Etter alle kunstens regler måtte «nasjonen» forsvares med alle tilgjengelige midler. Av og til inngikk guttegjengene fra to «nasjoner» fredsforhandlinger som resulterte i en allianse mot andre «nasjoner», og da antok kampene så store dimensjoner at de stedlige politimyndigheter sto maktesløse. Som det står i et skrift om Vålerengen idrettsforening gjennom 50 år, hendte det ofte at politiet måtte la sin voldgiftsdomstol sørge for en fredelig slutt på stridighetene, som ikke var uten fare for impliserte og delvis også for utenforstående.

Martinsen bemerker at guttegjengenes iver etter å forsvare sine territorier vitner om en sterk identitet til strøket. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at folk i forstadene så på dem som atskilte fra andre bydeler.

Lokale institusjoner

Til å begynne med hadde Rodeløkka kun én institusjon, nemlig skolen som ble anlagt i Gøteborggata i 1860. Den lokale kirken sto ferdig i 1877 og fikk navnet Petrus kirke. Samme år ble Rodeløkken politistasjon etablert i et trehus i sveitserstil i Tromsøgata 4. Huset står der fortsatt. Politidistriktet var området nord for Helgesensgate opp til Rosenhoff, bebyggelsen rundt Tverrgaten på Torshov og området mellom Trondhjemsveien, Toftesgate og Fagerheimgaten. Brann- og postdistrikt hadde Rodeløkka sammen med Grünerløkka.

Et såkalt barneasyl, der utearbeidende mødre kunne plassere sine barn på dagtid, kom i 1880, og et aldershjem og en kolonihage i 1907. En idrettsplass på Dælenenga ble besluttet anlagt i 1910, og et offentlig bad i 1912. Badet ble oppført, det var et utebad som kun var i bruk om sommeren. Vannet på Rodeløkken bad var beryktet for å være kaldt, og badet ble nedlagt mange år før krigen.

Vi kan legge merke til at kirken og den nye skolen ikke bar strøkets navn, men ble hetende Petrus kirke og Sofienberg skole. Dette er en forskjell fra Kampen, Vålerenga og Sagene, der både kirken og skolen het det samme som strøket. Hvorvidt denne forskjellen bidro til å gi rodeløkkingene en mindre sterk lokal identitet enn det folk på Kampen, Vålerenga og Sagene fikk, skal være usagt. Kanskje fikk folk en fremmedfølelse for kirken og skolen som de ellers ikke ville ha hatt.

Men det virker som om også rodeløkkingene følte en sterk lokal tilhørighet. De opplevde løkka som ei lita grend som lå for seg sjøl. Man kunne stå på toppen av Torshovdalen og se ned på den. Like fullt førte nok fraværet av en «Rodeløkka kirke» og «Rodeløkka skole» (etter 1883) til en svakere «merkevarebygging» av strøket i Christianiaborgernes bevissthet, for å snakke i et moderne språk, enn tilfellet var for Kampen, Vålerenga og Sagene. Antakelig er dette mye av grunnen til at Rodeløkka-navnet ikke er like godt innarbeidet i byens bevissthet som de tre øvrige nevnte.

Til å begynne med var ikke rodeløkkingene særlig opptatt av den nye kirken. I 1890-årene klaget sognepresten over liten oppslutning, blant annet fordi løkkas familier prioriterte tur i skogen fremfor kirkebesøk på søndagene. De som var religiøse, hadde dessuten opparbeidet tilknytning til andre kirker og menigheter.

Men med tiden oppsto et rikt organisasjonsliv i kirkelig regi. Dette kan ha styrket tilhørigheten til bydelen og samhandlingen mellom folk. Mellom 1893 og 1925 ble det stiftet tretten foren- inger i strøket; sangkor, misjons- og ungdomsforeninger samt mødreforeninger som arbeidet for at barn og «slitne husmødre» skulle få tilbringe sommeren på feriekoloni.

Også arbeiderbevegelsen spilte nok en stor rolle for organisasjonslivet, for i de første tiårene av nittenhundretallet var denne røsla svært opptatt av å organisere arbeidsfolk både politisk, idrettslig, kulturelt og sosialt. Da Rodeløkka på denne tiden fikk et stadig sterkere preg av å være en arbeiderforstad, i takt med industrialiseringens stadig større betydning i byen, foregikk sannsynligvis mye av organisasjonslivet i arbeiderbevegelsens regi.

Næringsvirksomhet

Selv om Rodeløkka hovedsakelig var et sted der folk bodde, fantes det helt fra starten av noe næringsvirksomhet i strøket. Håndverkere drev sine små bedrifter på løkka, deriblant noen «hurtigsmeder» som slo seg ned på 1860-tallet og spesialiserte seg på ett produkt, som låser og dørhåndtak. De produserte slike produkter i et stort antall og kunne derfor selge dem billig. Dette tyder på en begynnende omlegging fra håndverksbedrift til industri. Smedene drev profesjonelt og hadde varene utstilt i vinduer, muligens for å drive handelsvirksomhet.

I 1875 drev flere rodeløkkinger selvstendig handel ved å være innehavere av «føderådsbutik- ker» og melkebutikker. Butikkene kan ha ligget utenfor Rodeløkka, men ettersom befolkningen økte, må vi anta at det ble et marked for matvareforretninger også her.

Et gartneri ble etablert på den øverste delen av løkka på midten av 1870-tallet, da en gartner ved navn Nilsen, omtalt som en flittig og dyktig forretningsmann, flyttet til Trondhjemsveien 100 (der drosjehuset nå står), som var hovedbølet på Dælenengen gård. Her oppførte han et av de betydeligste blomstergartneriene i landet på denne tiden. Kun fire rodeløkkinger jobbet på Nilsens gartneri i 1875, noe som underbygger antakelsen om at de fleste beboere fant seg arbeid utenfor løkka. Selv om det fantes et teglverk på Dælengenga, befant de aller fleste arbeidsplassene seg en drøy marsj unna forstaden.

På den øverste delen av løkka fantes det også fjøs og slaktere, men det var neppe mange som var ansatt i disse foretakene. Vel så typisk var små familie- eller enkeltpersonsbruk. En av Martinsens informanter kan fortelle om Grise-Lisa som bodde øverst i Fjellgata, der meieriet senere ble anlagt, og som ernærte seg av grisehold. Grisene hennes gikk løse på haugen.

I Fjellgaten bodde det også en familie som drev gårdsdrift helt fram til 1917. «På den vesle gårdsplassen på haugen hadde familien et ørlite fjøs med bås til fire kuer,» forteller en av Martinsens informanter. «I tillegg hadde de to sauer og seksten høner . . . Fjøset hadde en annen etasje der fôret ble oppbevart.»

En annen informant kan huske at det var en bondegård ved Carl Berners plass, med et fjøs der Ringen kino senere skulle ligge. «Der bodde det en dame,» forteller informanten, «og vi gikk til henne med spann og kjøpte melk.»

Dessuten fantes det et steinbrudd på åsryggen av Fjellgata, men noen stor arbeidsplass var det ikke. Visstnok skal eldre og fysisk skadde personer som ikke kunne delta i det vanlige arbeidslivet, ha forsøkt å skaffe seg et beskjedent innkomme ved å bryte stein, noe som neppe bedret deres helsetilstand og knapt nok deres økonomi.

Industriarbeidsplasser

Utover på nittenhundretallet ble det etablert fabrikker på Rodeløkka. Strøket ble nærmest delt i to, ved at det i trehusbebyggelsen mot Trondhjemsveien fantes småbedrifter og verksteder samt melkebutikker, mens det i Gøteborggaten og på Dælenenga var murhus som både rommet boliger og fabrikker.

I 1915 var det seks fabrikker i strøket med mer enn hundre arbeidsplasser samt en rekke mindre bedrifter. Det dreide seg stort sett om næring og nytelsesindustri og om mekanisk industri. Størst var Freia sjokoladefabrikk i Gøteborggata, som hadde 518 arbeidere i 1915 og 850 i 1936. Like bortenfor lå Bergene sjokoladefabrikk, som hadde 126 arbeidere i 1915.

I to leide rom i huset til venstre, med adresse Verksgata 25, startet Freia Chokolade Fabrik sin virksomhet i 1880-årene. Verksgata har sitt navn etter det gamle teglverket på Rodeløkka, men skulle bli preget av industri. Freia vokste raskt og flyttet til eiendommen Verksgata 28 B, som ble kjernen i den store fabrikksbygningen som ble oppført og som fortsatt står. Freiaparken ligger der hvor teglverket engang lå.

Karakteristisk for disse fabrikkene var at de sysselsatte mange kvinnelige arbeidere. Dette gjorde industriarbeid til den viktigste næringen for Rodeløkkas kvinner. Dermed jobbet relativt sett flere kvinner på Rodeløkka i industrien enn tilfellet var på Kampen og Vålerenga, selv om næringsstrukturen i disse bydelene var svært lik. I de første tiårene av nittenhundretallet gjorde industrialialiseringen Rodeløkka til en arbeiderbydel, mens håndverkerpreget ble mindre fremtredende.

Av større mekaniske bedrifter kan nevnes Gulowsens Motorfabrikk i Gøteborggaten med 174 arbeidere, De forenede Norske Lasse- og Beslagfabrikkers sliperi i Helgesensgate med 136 arbeidere, Den Norske Naglefabrikk i Malmøgaten med 117 arbeidere, Rodeløkken maskinverk- sted og jernstøperi i Stockholmsgaten med 54 arbeidere, Motorfabrikken Rapp med 34 ansatte samt Kolberg og Caspary i Gøteborggaten og Jakobsens maskinverksted. Alle tallene er fra 1915.

Bekledningsindustrien var også godt representert, først og fremst med Kristiania Baand- og Lissefabrikk i Gøteborggaten med 219 arbeidere. Skofabrikken Norge i Teglverksgaten hadde 119 arbeidere, og Oslo Skofabrikk i Karlstadgaten hadde 58 arbeidere. (Også dette tall fra 1915.) Disse hadde sannsynligvis også mange kvinnelige arbeidere.

Fra 1893 til 1975 holdt Christiania Baand- og Lidsefabrik til i Gøteborggata 8. Eieren, C. Halvorsen, var en selvlært industrigründer fra Bergen. Bedriften produserte belter, bukseseler, støvlelisser, strømpebånd, hestetømmer og sytråd. Mer enn 300 arbeidere var på det meste sysselsatt i bedriften. (Bilde: Oslo bymuseum)

Heller ikke trehusbebyggelsen var uten industriell produksjon utover på nittenhundretallet. I Tromsøgata kom bedriftene Hillestad renseri, Rodeløkkens Elektriske Kaffebrenneri, Støa Sennepsfabrikk og leverposteifabrikken Kronborg produkter. Snippen hadde bedriften Aktiv Kaffebrenneri, og i Trondhjemsveien fantes Sæther Sæbefabrikk.

Handelsmenn og vognmenn

Også Handelsnæringen hadde sin blomstringstid på løkka i de første tiårene av nittenhundretallet. Melkebutikker ble det mange av i trehusbebyggelsen, på 1920-tallet var det var hele seks av dem bare i Tromsøgata. I 1930 fantes det sju større kolonialforretninger og fire bakerier på Rodeløkka. Noen forretninger bar bydelens navn: Rodeløkkens Farvehandel og Rodeløkken Hjemmebakeri, begge i Gøteborggaten, og Rodeløkkens Skotøyforretning i Verksgaten.

På Carl Berners plass, der Ringen kino senere ble anlagt, lå restauranten Nidaros, og på Dæl- enengen idrettsplass var det serveringssted med skjenkebevilgning. Rodeløkkingene fikk altså med tiden et stort tilbud av lokale serviceinstitusjoner. Men da som nå var det Grünerløkka og sentrum man dro til, skulle man ha noe utenom det vanlige.

En annen gruppe av Rodeløkkas næringsdrivende som holdt det gående fram til krigen, var vognmennene og kjørekarene - transportarbeidere som fraktet folk og varer med hest og vogn. Øverst på løkka, der det var tradisjon for gårdsdrift, fantes det staller for vogn- mennenes hester.

Mot slutten av attenhundretallet og utover på nittenhundretallet, da bebyggelsen i hoved- stadens sentrum ble fortettet og stadig mer næringspreget, ble det mindre fordelaktig å ha staller der, noe som fikk vognmennene til å slå seg ned i forstadene, der det stadig var rom for staller. Utøvere av landtransportvirksomheten etablerte seg derfor i betydelig grad på Rodeløkka. I 1891 hadde strøket 62 vognmenn, og i 1930 39. Da hadde mange av dem solgt hestene sine og kjøpte drosje- eller lastebil.

En av Martinsens informanter husker godt vognmennene:

Mange vognmenn bodde på Rodeløkka, øverst i Tromsøgata var det flere staller. Få av dem drev drosjetrafikk, de fleste var arbeidsvognmenn. De kjørte varer for bedrifter, bygnings- materiale og slikt. Noen var i kommunen, som renovasjons- og pudretkjørere. Det ble ikke regna for noe fint å være pudretkjører. Faren til ei jente i gata var det. Men hun sa at faren hennes bare kjørte bort møkka til dem fine nede på Karl Johan og på vestkanten.

Rodeløkka får et fordums preg

Rodeløkkas karakter av å være ei avsondret lita grend i byen ble for alvor rokket ved da bygg- ingen av murblokker i kommunal regi startet i Dælenenggata. Dette skjedde i 1930-årene og må ses i sammenheng med at den gamle bebyggelsen i Vika ble revet nettopp da. Folk skulle sikres andre, og bedre, steder å bo. Rodeløkkingene syntes det var rart å få så mange nye folk rett innpå seg, for dét var de ikke vant til. Folk som bodde i trehusbebyggelsen visste alt om hverandre, men nå kom det plutselig mange nye ansikter som det ble vanskeligere å forholde seg til. Som en av Martinsens informanter uttrykker det: «Rodeløkka var et lite samfunn for seg sjøl, helt opp i 1930-årene.»

På denne tiden skjedde det også en viss utflytting fra Rodeløkka. Nyoppførte murhus på Torshov fristet med sine moderne leiligheter, og den etterhvert nedslitte trehusbebyggelsen fikk et fordums preg. Alt var ikke idyll, verken når det gjaldt bomiljøet og det sosiale miljøet. Trangboddheten var som nevnt påtakelig, og Rodeløkka ble ikke spart for samtidens store sosiale problemer, som et utstrakt alkoholmisbruk og en økende arbeidsledighet. En av leiegårdene på løkka ble kalt for «det tredobbelte helvete» på grunn av all drikkingen, slåssingen og uhyggen som hersket der. Og i forbudstiden foregikk det storstilt spritomsetning på det såkalte Ferderhjørnet, trolig hjørnet Fagerheimgata-Dælenenggata. Men selv om Rodeløkka fikk et dårlig rykte på grunn av slike forhold, syntes folk i strøket å mene at det neppe var verre her enn andre steder.

Myndighetenes ambisjoner om å få bukt med armoden og flytte vanlige folk inn i moderne leiligheter med innlagt vann og brusedass var én av de optimistiske vyene som Nygaardsvold-regjeringen, landets første levedyktige Arbeiderparti-regjering, frembrakte. Ikke bare langs Dælenenggata, men også langs Christian Michelsensgate og oppover Trondhjemsveien dukket boligblokker i rød tegl opp på geledd. Dagene syntes å være talte for trehusbebyggelsen på Rodeløkka.

Sannsynligvis ville gamle Rodeløkka ha blitt erstattet av nye rekker med røde teglsteinsblokker i løpet av 1940-årene dersom landet ikke var blitt okkupert av tyskerne. I okkupasjonsårene ble det nemlig satt bom for all videre byggevirksomhet til boligformål, da tyskerne hadde andre prioriteringer.

Ved en skjebnens ironi var det altså tyskerne som reddet trehusbebyggelsen på Rodeløkka fra å bli totalsanert, slik bebyggelsen i Vika hadde blitt. Og da boligbyggingen kom skikkelig i gang igjen på 1950-tallet, så myndighetene på drabantbyene som den viktigste løsningen på boligmangelen. Dermed fikk trehusene på Rodeløkka en nådetid som, skulle det vise seg, var nok til å skape en motstand mot senere saneringsplaner. Denne grasrotbaserte motstanden reddet trehusbyen Rodeløkka fra å gå over i historien.

En forløper for drabantbyene?

Solveig Martinsen reiser spørsmålet om forstaden Rodeløkka kan sies å ha vært en forløper for etterkrigstidens drabantbyer. En viktig forskjell er at Rodeløkka oppsto uplanlagt og uønsket, som en 1860- og '70-årenes «hodepine» for myndighetene, mens etterkrigstidens drabantbyer var ønsket og nøye planlagt, som selve løsningen på den vedvarende boligmangelen. Men det er også påfallende likheter.

Rodeløkka fikk skole alt i 1860 og hadde noen arbeidsplasser og sannsynligvis butikker og serveringssteder, slik at vi ikke kan betrakte den som noen ren «soveby». Forstaden ble et lite samfunn for seg selv, med egne institusjoner og en viss næringsvirksomhet, selv om det langtfra var selvforsynt. Noe som også kjennetegner drabantbyene.

Martinsen påpeker at Rodeløkka oppsto i en tid da byens befolkning vokste raskt og det opp- sto boligmangel, noe som var helt parallelt til situasjonen etter krigen. I dette perspektivet kan det se ut til at «drabantbyen» som løsning oppsto spontant på grasrotplanet, lenge før myndighetene kom på den samme ideen og startet utbyggingen av de egentlige drabant- byene. Kanskje går det an å karakterisere Rodeløkka som en attenhundretallets drabantby, mer enn hundre år før dette konseptet ble akseptert og omfavnet av myndighetene.

Tekst: Morten Fastvold