Mortens historiske bilder
TROMSØGATA 24
De fleste gamle trehus som ble rehabilitert etter at kommunen oppga sine riveplaner rundt 1980 og ga løkka status som «spesialområde bevaring», var i en elendig forfatning. Typisk i så måte var huset jeg selv fikk kjøpt, bakbygningen i Tromsøgata 24, der panelet og tak- bjelkene var så råtne at de måtte skiftes ut.Faktisk var det bare tømmerveggene jeg kunne beholde av huset slik det sto. Også pipe- løpet måtte rives fordi det knapt nok sto av seg selv. Man går ikke i gang med et slikt rehabiliteringsprosjekt uten en god porsjon ungdommelig pågangsmot og optimisme. Bildet er tatt vinteren 1983-84.
UTEDASS OG FRUKTBLOMSTRING
Utedo var vanlig på løkka helt til trehusene ble rehabilitert til tredveårsstandard i løpet av 1980-årene. Utedoen til høyre på bildet sto ytterst på muren mot det som i dag er felles- arealet ved velhuset. Hver uke kom dotømmerne og hentet de fulle dobøttene - kalt priveter - som de kjørte bort i lastebil. For å avvikle denne ordningen tilbød kommunen såkalt dostøtte på kr. 30 000 til dem som la inn vann og WC. Jeg slo selvsagt til. Her tar en kompis av meg en pust i bakken en fin for- sommerdag under håndgravingen av drensgrøft rundt huset. Legg merke til fruktblomstringen i bakgrunnen - epletreet i Langgata 33 var altså like fint i 1984 som i dag.
FØR REHABILITERING I LANGGATA 35
Mine naboer i Langgata 35, på den andre siden av det som nå er fellesarealet ved velhuset, rehabiliterte samtidig med meg, dvs. i 1983-85. På presenningen på taket sto det med store bokstaver (det er ikke så lett å lese fra denne vinkelen) «IN FUNK WE TRUST». Kult.Som bildet også viser, foretok naboen på bortsiden en større rehabilitering av sitt trehus, som ble forvandlet til en sveitservilla. Hamring og saging kunne høres over hele løkka på dagtid og på kveldstid og i helger og i ferier gjennom hele 1980-tallet
BAKGÅRD HAMMERFESTGATA 7
Hammerfestgata 7 var mitt hjem i sju år, etter at jeg flyttet inn i bakgården som husokkupant vinteren 1976. Gården var kommunalt eid, og daværende Rodeløkka leieboerforening flyttet inn husokkupanter for å hindre at leiligheter ble stående tomme. I 1982 måtte jeg ut fordi kommunen skulle rehabilitere gården. Det gjorde de dyrt og dårlig, bl.a. lot de det falleferdige uthuset med utedoer bli stående, slik dette bildet fra 1986 viser.Beboerne ba gjentatte ganger om at det måtte rives, uten å bli hørt. Fart i sakene ble det først i 1987, da kronprinsparet (dengang Harald og Sonja) anmeldte sitt besøk på løkka og blant annet ville kikke inn i dette gårdsrommet. Da ble uthuset revet på et blunk.
TROMSØGATA 22 FØR REHABILITERING
Et av mine nærmeste nabohus er Tromsøgata 20, ytterst ved gangveien forbi velhuset. Slik så det ut helt fram til begynnelsen av 1990-tallet, og i velet anså vi det som et nærmest håpløst prosjekt fordi huset var så lite og i elendig stand. Eieren var ikke opptatt av rehabilitering, men hadde belånt det og forduftet. Omsider tok banken en befaring og oppga prompte tanken på å få inndrevet lånet.De solgte eiendommen for en billig penge til et firma som straks videresolgte det til en foretaksom ung dame, Lene, som nå er min nabo, og som gjorde en kjempejobb med å omdanne det til en perle - slik vi alle kan se når vi i dag går forbi det. Skuret til høyre er blitt erstattet med et moderne tilbygg i mur som har samme grunnflate.
SNIPPEN 10 - FØR REHABILITERING
Dette fordums kråkeslottet med adresse Snippen 10 er fremdeles godt synlig fra Langgata. Bildet er tatt tatt fra den ubebygde tomta i Langgata 11, som altså var like ubebygd den gang, på slutten av 1970-tallet, som i dag. Da som nå utgjør Langgata 11 et hull i den ellers komplette trehusrekka fra Solhauggata og ned til Rodes plass. Men Snippen 10 har fått en solid ansiktsløftning av dem som kjøpte huset på 1980-tallet. De omgjorde kråkeslottet til en staselig bolig.
HAMMERFESTGATA 1
Sveitservillaen Hammerfestgata 1, som nå er rivningstruet, utgjør et flott endepunkt i den ubrutte trehusrekka på nordre side av Hammerfestgata. Dette bildet er tatt på slutten av 1970-tallet, før den moderne gården som nå er Hammerfestgata 2 ble oppført på motsatt side av gata. Vi ser at det var forsvarlig å bygge nytt på denne ledige tomta - mens det ikke er forsvarlig å oppføre et minst like høyt nybygg der sveitservillaen fortsatt holder stand.
HUS SOM BLE REVET
FORDUMS TREHUS I LANGGATA
Ikke alle av løkkas gamle trehus overlevde 1980-tallet. Noen var for dårlige til å reddes, eller de ble ikke kjøpt av en foretaksom person, eller de lå utenfor randsonen som den nye reguleringsplanen satte for hus som skulle bevares, eller de lå på en kommunal tomt som skulle brukes til annet formål. Denne gamle rønna lå innerst i stikkveien fra Langgata mot fellesarealet ved velhuset, og hadde baksiden mot nabotomten i Solhauggata.
FORDUMS TREHUS - GLASSMESTER SVENDSEN
På hjørnet Verksgata-Gøteborggata lå dette velholdte trehuset der løkkas glassmester holdt til. Det lå rett utenfor randsonen for det som ble kalt spesialområde bevaring og måtte gi tapt for den nye boligblokka som ble oppført der på slutten av 1980-tallet.
REVET TREHUS I BODØGATA
Denne slitne, omfangsrike tregården lå, såvidt jeg husker, i den enden av Solhauggata som vender mot Trondheimsveien, der Rodeløkka helse- og sosialsenter nå ligger. Også denne gården måtte gi tapt for gravemaskinene fordi den lå utenfor randsonen og på en kommunal tomt som skulle brukes til mer enn boligformål.
NEI TIL RIVING - TRONDHEIMSVEIEN
Ut mot Trondheimsveien, ned mot Helgesensgate, lå dette velholdte trehuset som var fortapt fordi det så til de grader lå helt isolert utenfor randsonen for bevaring. I første etasje var det en kafé kalt «Bamboo House», som ble jevnlig besøkt av meg selv og andre løkka-beboere.Det var ikke akkurat noe gourmet-sted, men som den myndige kinesiske innehaveren, «Bjarne Bamboo» sa: «Do ikke klaga! All mat værra god!» Etter at kafeen forsvant holdt noen beboere ut til the bitter end ut på 1980-tallet, slik transparanten vitner om.
REVET GARASJE, FELLESAREAL
Der fellesarealet ved velhuset nå ligger, holdt et bilverksted til helt fram til ut på 1980-tallet. Den lyse garasjebygningen i mur sto der ungene nå skater, og området var ikke tilgjengelig for allmennheten. Så ble virksomheten avviklet og garasjen revet, og kommunen kjøpte opp området (som utgjorde deler av flere privateide tomter), med tanke på å omregulere det til fellesareal.Det skjedde i og med den nye reguleringsplanen. Forøvrig huset murbygningen til venstre på bildet, som fortsatt står og nå er blitt rehabilitert, en leverposteifabrikk (Kronborg produkter) som var i virksomhet fram til første halvdel av 1980-tallet.
HUSET FOR FALNE KVINNER
Denne trebygningen lå der to nye eneboliger i mur nå er oppført i Langgata 33. Huset hadde en spesiell historie ved at det i en periode var et hjem for såkalt falne kvinner - prostituerte og alkoholikere. Det var «De ulykkeliges venn» Olafia Johannsdottir som sto for dette veldedige tiltaket. Hun viet sitt liv til kvinners rettigheter og sosialt arbeid i Kristiania (samt for islandsk selvstendighet), og bodde like ved, i Langgata 37, i årene 1915-1920.
Dette siste kan vi lese på plaketten som Oslo byes vel har hengt på husveggen til nummer 37. Ifølge Rodeløkka-veteranen Alf Folmer holdt de falne kvinnene til i det fordums huset også etter velgjørerskens død i 1923.Ut på 1980-tallet var de falne kvinners hus i en så forfallen forfatning og hadde et såpass lite boareal, til tross for at det i sin tid rommet mange falne kvinner, at eierne valgte å rive det, selv om det lå innenfor randsonen.
REVET TREHUS PÅ TRIANGELTOMTA - SNIPPEN
På den såkalte triangeltomta ved gangveien mellom Rodes plass og Snippen sto dette hyggelige lille trehuset, som fikk tjene som kommunalt saneringskontor før det selv ble sanert tidlig på 1980-tallet. Deretter er denne kommunale tomta blitt stående ubebygd, til tross for flere interesserte kjøpere. Kommunen unnskyldte seg overfor de potensielle kjøperne og velet med at den ikke hadde kapasitet til fillesaker som å selge en så liten tomt - og slik står saken fortsatt.
LEKEPLASS I LANGGATA
Midt i Langgata lå det helt fram til 1990-tallet en allmenning som ble brukt som lekeplass og til diverse utendørsmøter. I den nye reguleringsplanen ble tomta omregulert til boligformål, og Rodes hus ble flyttet hit (det lå opprinnelig på hjørnet Tromsøgata-Vardøgata) av den nye eieren.
TIDLIGERE NÆRINGSVIRKSOMHET
KOLONIALEN I LANGGATA 29
Kolonialforretningen i Langgata 29 var en institusjon på løkka helt til den la inn årene midt på 1980-tallet og gården ble rehabilitert til boligformål. Vi ser at hele husrekka hadde et skrikende behov for noen malingstrøk dengang dette bildet ble tatt på slutten av 1970-tallet.
LOKALE BUTIKKER
En annen lokal institusjon var kolonialforretningen «Syver». Også i Tromsøgata, mot krysset Tromsøgata-Hammerfestgata, var det kolonialforretning fram til ut på 1990-tallet, med ulike eiere.
KVIKK BRUKTUTSALG
Bruktutsalget til Kvikk ryddekompani, som helt fram til tusenårsskiftet lå på hjørnet Solhauggata-Tromsøgata, var kjent og sagnomsust langt utenfor løkkas grenser. Eieren av det mangfoldige ryddekompaniet ble kalt for Makker'n og var en levende legende, blant annet på grunn av sin omfattende støtte til Vålerenga fotballklubb.Tidligere Vålerenga-spillere, deriblant storscoreren Odd Iversen, fikk jobbe her som altmuligmenn hvis de ønsket det. Det finnes flere saftige historier rundt Kvikk ryddekompani som kanskje formidles til velets nettside av noen som kan dem bedre enn meg.
MEKKI SNACKBAR
Murbygningen mot Rathkesgate ved Rodes plass huset fram til godt ut på 1980-tallet en snackbar med navnet «Mekki», som var et greit lunsj-sted. Litt ut på 1980-tallet (hvis jeg husker riktig) ble stedet overtatt av eiere med asiatisk bakgrunn som forsøkte å drive videre, inntil noen nye koster overtok som reklamerte med et «Nå med norske eiere».Det slo ikke særlig godt an, og snackbaren led en stille død. I bakgrunnen ses Sofienberghjemmet slik det så ut før det fikk sin ansiktsløftning og sitt lave tilbygg mot Rathkesgate på 1990-tallet.
Næringsvirksomhet av ymse slag, ofte i den helt lille skala, satte sitt preg på løkka helt fram til midten av 1980-tallet, slik oppslagene på denne døra vitner om.
TIDLIGERE AKTIVITETER OG MILJØSKILDRINGER
FRUKTBLOMSTRING I LANGGATA
Helt siden jeg kom til løkka høsten 1975, og lenge før den tid, har det store epletreet i Langgata 33, nord for fellesarealet ved velhuset, innvarslet sommeren med sin praktfulle blomstring. Forhåpentligvis blir det fortsatt slik at tider forgår men epletreet består.
VILLKATTUNGER
Helt fram til midten av 1990-tallet var Rodeløkka kjent for sine mange katter. Med sine mange kriker og kroker og dårlig vedlikeholdte uthus var området velegnet for musejakt og reproduksjon. Disse villkattungene holdt til i blomsterkassa på huset jeg nettopp hadde kjøpt. Nærmere enn dette fikk jeg ikke komme før de freste og løp sin vei.
RØDE OPPSLAG
At 1970-årenes Rodeløkka var et raddis-sted av rødeste merke, var ingen hemmelighet. Derfor så man hyppige og mange plakatoppslag for Faglig 1. mai-front og andre gode saker man skulle gå i tog for.
RØDT LANGBORD
En lokal 1. mai-frokost utendørs i siste halvdel av 1970-tallet. Åstedet var den tidligere allmenningen i Langgata, der Rodes hus nå står. Slike arrangementer var svært gemyttlige, selv om de var aldri så reine og røde. Løkkas m-l'ere hadde trolig et mer individualistisk og frivolt særpreg enn det som var vanlig i rørsla.
PERSONLIGHETER PÅ LØKKA
Liv Klevstadlien var en vaskeekte Rodeløkka-beboer som hadde sin barndom og oppvekst på løkka og som bodde i sitt barndomshjem i Hammerfestgata 7 helt fram til hun brått gikk bort i 2003. Jeg bodde selv i bakbygningen i Hammerfestgata 7 i sju år, fra 1976 til 1982, så jeg ble godt kjent med Liv og ektemannen Jens. De ble de hyggelige og joviale naboene i forgården. Liv var i alle år tilknyttet drosjenæringen, enten som sjåfør eller som ansatt på telefonsentralen i Trondheimsveien 100, et steinkast hjemmefra. På fritiden var Liv sterkt opptatt av hundehold og hadde verv i Kennelklubben.Naturligvis hadde Liv og Jens hund, alltid en schæfer, som fikk mye omsorg. Liv lot seg velge inn i vel-styret våren 2003, og bare et halvt år senere segnet hun om på utenlandsreise og døde.
MAGNHILD OG MAGNAR JOHANSEN
Magnhild Johansen var Rodeløkka-beboer helt fra barnsben av, og henne ble jeg kjent med da jeg kom til løkka som pur ung husokkupant høsten 1975.Da var Magnhild forkvinne i daværende Rodeløkka leieboerforening, og sentral i beslutningen om å ta i bruk husokku- pasjoner for å hindre forslumming.På 1970-tallet var kampen for å redde trehusene på Rodeløkka den store lokale saken, og da gjaldt det ikke minst å hindre at leiligheter og hele gårder ble stående tomme fordi eierne ønsket riving. Magnhild var en flott og myndig dame, og en drivende kraft i nærmiljøet. Hun var sosialt engasjert og kulturelt interessert - og god til å skrive og fremføre dikt.Magnar Johansen, som sitter til venstre med gitaren, er sønn av Magnhild og, som sin mor, en vaskeekte Rodeløkka-gutt helt fra fødselen av.Alle som har vanket på velets arrangementer opp igjennom årene vet at Magnar er et musikalsk oppkomme og et muntrasjonsråd, blant annet med fortid i den radikale vise- gruppa Stormsvalene på 1970-tallet. Magnar var sentral i Rodeløkka leieboerforening på 1980-tallet, og det hender fortsatt at han stikker innom velhuset med sitt trekkspill og sin gitar når velet har møte.
TRE KVIKK(E)-TYPER
Disse tre karene tilhørte kretsen rundt Makker'n på Kvikk ryddekompani. Han i midten het Leif «Toffa», som kjørte øl for Ringnes eller Schous når han ikke tok strøjobber hos Kvikk, kan Makker'ns datter Siw opplyse om i en mail til velet. Han til høyre ble kalt Kåre «smed'n» og jobbet også hos Kvikk når han ikke satt sammen med de andre gutta på trappa der helse- og sosialsenteret nå ligger og drakk øl og fortalte skrøner. Hva han til venstre het, vites ikke. Selv husker jeg disse karene som joviale og slagferdige, med høy Olsenbanden-faktor, og som et fargerikt innslag i den lokale folklore på 1970-tallet.