Mordet på Rodes plass

av Alf Folmer

Hver gang jeg vandrer på Rodeløkka i min barndoms by, går jeg til det som i dag heter Rodes plass. Her stopper jeg alltid foran et lite hus på hjørnet av Verksgata og Rathkes gate. Et hus som ennå ikke er revet, men kommer til å rives. Det var i dette huset det skjedde et grufullt mord nyttårsaften 1928.

Som liten hørte jeg ofte snakk om mordet. Hver gang jeg skulle til Sofienberg skole, grøsset det i meg når jeg gikk forbi bygningen.
For en tid siden satt jeg på en benk på Rodes plass, foran meg står huset, med samme fasade og vinduer, men døra på hjørnet er igjenmurt.

Snekkermester Slettenes drev verksted i dette huset, som den gangen hadde adressen Helgesens gate 60. Slettenes var flink. Han hadde oppdrag for Sofienberg menighet og kirken. Verkstedet fikk også mange jobber fra byen, ettersom mesteren var dyktig til å polere møbler.

Martin Hagen, en av svennene, hadde nøkkel til verkstedet. Da det nærmet seg nyttårsaften 1928, fant han på å arrangere fest for kameratene sine i verkstedet. Det skulle bli et skikkelig treff med mye brennevin og mat. Dette var i en hard forbudstid. Smuglere og gauker kunne man finne, men det var vanskelig å skaffe brennevin så nær nyttårsfeiringen.

Oslos største smuglerrede lå bare hundre meter fra snekkerverkstedet. Det var «Rodeløkkens ved- og kullforetning» i Gøteborggata 4 på selve Frelsesarméens tomt, vegg i vegg med gudstjenestehuset. Dette visste ikke arméfolket. De hadde bare sett at det ofte kom folk for å kjøpe ved og koks.

Men for Martin Hagen var det ikke noe problem å ordne brennevin. I verkstedet var det flust med skjellakk, som bruktes til polering. Martin hadde lært seg kunsten å bearbeide denne lakken for å få frem ren sprit.

Martin hadde altså bedt sine nærmeste kamerater til fest: Sverre Lundqvist, Arthur Andresen «Kamp-erta» og Arthur Johansen «Sandaker-erta». Men for at det skulle bli riktig festlig, måtte det være med kvinnfolk. - Han greide å ordne to. Det var Solveig og Randi, begge lette på foten. Randi var attraktiv, rund og god, noe å ta i. Derfor gikk hun under navnet «Fullrigger'n». Solveig var mager og noe avrigget.Nyttårsfesten begynte fint i snekkerverkstedet. Midt på gulvet sto et bord med skjellakkflasker, brennevin og mat. På høvelbenken sto det fine salmebokskapet fra kirken, som var reparert og nypolert.

Sverre holdt til borte ved en annen høvelbenk. Med sikker hånd fylte han salt i ei flaske med skjellakk for å lage rent brennevin. Så satte han i gang med å riste flaska alt hva han orket. Frem og tilbake, opp og ned. Han var meget glad. Så begynte han å synge og holde takten med skjellakkflaska. Det var sanger fra den populære Rolf-revyen på Casino, som nærmest var blitt en plage på byen. Overalt hørte man folk plystret eller sang for seg sjøl. Sverre satte i gang med «Strø noen røde roser på den vei jeg vandrer, så den ei blir tung og hård». Så fortsatte han med «Det er kvinnen bakom alt».

Han sto der som en syngende bartender og ristet takten. Randi «Fullrigger'n» satt som fortrollet av tonene. De andre forsøkte synge med, gleden steg, og alt lå an til en perfekt nyttårsfest.

Sakte begynte skjellakken i flaska å bindes sammen til en klump. Lakken forvandlet seg til en stein, eller en klump gyllen jade som lå og fløt i 80 prosent velsignet sprit. Det hele var et under. Som på gata kaltes «dunder». Da var det bare å spe opp spriten med selters, brus eller annet, og fluidumet var ferdig for servering.

Alle drakk, skålte, spiste og skålte igjen i det glade selskapet, fire karer og to kvinner, som snart begynte å bli ustø på beina. Da det nærmet seg midnattstimen, begynte karene å ville kline med Solveig og Randi. Det gikk ikke så bra. Det var to gutter for mye eller to jenter for lite.Den tjukke Arthur, «Sandaker-erta», hadde bestemt at han skulle ha Randi «Fullrigger'n». Hun hadde alt en mann kunne ønske seg, og mer til.

Han gjorde alt for å få henne ned på gulvet. Randi nektet og dytta til Arthur så han var nær ved å ramle. Randi ville ha den pene 21 år gamle gutten Sverre Lindqvist som sang så pent. Det ble til at Arthur og Sverre begynte å krangle om hvem som skulle ligge med «Fullrigger'n».

Ingen av kombattantene ville gi etter. Arthur og Sverre begynte å slåss, slåss så filler, høvelspon og fliser fløy. Solveig og Martin hadde funnet seg en plass bak en høvelbenk. Da det ble bråk, reiste de seg. Så kom «Kamp-erta», som hadde vært ute i gården og pissa. Randi bare håpet at Sverre skulle vinne så hun kunne få ham for seg selv. Nå ble de fire stående halvfulle å glane på slåsskjempene som slo hverandre så blodet sprutet.

Ingen forsøkte å gjøre noe. Det ble et basketak uten like. Den unge Sverre, som var bryter i AIF, var den sterkeste. Med full fart og senket hode, som en sint okse, sprang han mot «Sandaker-erta» og stanget ham midt i brystet så det knaket i ribbeina og sendte mannen rett i kirkens nypolerte salmeskap. Han ble liggende på gulvet sammen med skapet som nå bare var fliser.

Men da ble det fart på Arthur «Sandaker-erta». Han reiste seg opp, spyttet blod og var hvit i ansiktet av sinne. En kort stund sto han og så seg rundt i verkstedet, inntil han fikk øye på verktøyskapet. Han sprang bort og hentet en Mora-kniv. Fort som lynet sprang han mot Sverre og stakk kniven inn i magen hans, dro den ut og kjørte den rett inn i Sverres bryst. Sverre tok seg for magen og brystet, forsøkte å si noe, men falt sammen foran høvelbenken og ble liggende. - Blodet rant utover gulvet og blandet seg med høvelflis og sagspon.

Det var blitt dødsens stille i verkstedet. En lang stund sto alle som paralysert, også morderen. Han var som borte, sto og så rett inn i en vegg, neppe fullt på høyde hva som hadde skjedd. Så begynte Solveig og Randi å gråte og skrike mens de holdt seg for ansiktet. Kunne ikke se Sverre som lå død i blodet på gulvet. Arthur Andresen, «Kamp-erta»- som ikke var innblandet - gikk frem og tilbake i verkstedet mens han gjentok «Fy faen, fy faen, fy faen».Tre timer inne i det nye året 1929 stakk alle fra snekkerverkstedet uten å si noe.

På den første hverdagen klokken seks på morgenen kom snekkermester Slettenes for å begynne en ny arbeidsdag. Det første han ser, er Sverre Lundqvist som ligger død på gulvet i sitt eget blod, blant høvelspon, flasker og restene av kirkens blankpolerte salmeskap. Politiet ble tilkalt. Det kom snart for en dag at Arthur Johansen fra Sandakerveien nr. 10 var morderen. Han ble dømt til fem år i fengsel.

Mer en sytti år senere går jeg inn i det gamle huset som var snekkerverksted. Jeg er tilbake i 1928. Jeg hører tydelig «Det er kvinnen bakom alt». Sangen sitter i veggene.