Intervju med Arve Sagbakken om velhusutbyggingen

Det er utrolig usolidarisk å ville droppe universell utforming av velhuset, mener Arve Sagbakken, som har multippel sklerose.

For elleve år siden fikk Arve Sagbakken diagnosen multippel sklerose, og er i dag avhengig av rullestol. Også mens han kunne bevege seg rundt med stokk, måtte han gi tapt overfor trappa opp til velhusets forsamlingslokale. Han har derfor ikke vært å se på velets møter på denne siden av tusenårsskiftet. Sagbakken er dessuten en av veteranene i 1970-tallets kamp for å bevare Rodeløkka, og har bodd på løkka i over førti år.

Ifølge Arve Sagbakken var det solidariteten beboerne imellom som reddet trehusbebyggelsen fra riving. Et spørsmål som «Er vi forpliktet til å gi velhuset universell utforming?» synes han står i grell kontrast til denne holdningen — dersom man med dette impliserer at universell utforming kan droppes så lenge vi ikke er juridisk forpliktet til det. I så fall er det utrolig usolidarisk. Siden de naboer som protesterer på tilbyggsplanene synes å ville gjøre universell utforming til et ikke-tema, kan han vanskelig forstå dette som noe annet enn en ignorering av funksjonshemmedes behov.

Men naboene som protesterer, mener kanskje at en trappeheis i eksisterende trapp vil være tilstrekkelig? Og at en del av rommet i første etasje kan ofres for å få bygget et ekstra handicaptoalett?

Arve Sagbakken finner en slik løsning knuslete og lite fremtidsrettet. Det er så trangt både nederst og øverst i trappa at man knapt nok kan manøvrere en rullestol der. Dessuten vil bevegelseshemmede i for stor grad kunne blokkere øvrig ferdsel i trappa. Da burde heller noen av de som protesterer, stille opp som bærehjelp når han og andre bevegelseshemmede vil bruke lokalet, legger han spøkefullt til.

For Arve Sagbakken og andre Rodeløkka-veteraner representerer velhuset den solidaritetens og pågangsmotets ånd som muliggjorde at vi som nå bor på løkka, kan nyte en privilegert småhustilværelse midt i Oslo. Derfor ser han det som et tankekors at den trehusbebyggelsen man fikk bevart, i stadig større grad bebos av yngre, velstående personer som ikke forholder seg til strøkets nære historie, og som er seg selv nok.

En slik utvikling var neppe til å unngå. Men at noen av de beboerne som er kommet til, synes å være så usolidariske at de ikke bryr seg om at bevegelseshemmede som ham selv ikke kan bruke velhuset, blir i drøyeste laget.

Naboene som omtales, ville ikke gi noe tilsvar til dette intervjuet.

Tekst og foto: Morten Fastvold