Frelsesarmeen, smugling og gauking i 20-åra

av Alf Folmer

I Frelsesarmeen hørte man Guds ord og fikk trøst, her var det musikk og gledesfylt sang. Min mor tok meg ofte med til Frelsesarmeen Oslo 5s korps i Gøteborggata 4, som lå nær der vi bodde. Min far var til sjøs lange tider om gangen. Mor var alene med meg og fant fellesskap i Frelsesarmeen. - Jeg glemmer aldri en kveld i 1929 …

Jeg var åtte år. Det var god stemning i Frelsesarmeen. Den kvinnelige korpslederen kaptein Løvsveen talte og delte ut trøstens ord. Mange vitnet om sin frelse. Det ble sang, horn- og strengemusikk som spredte seg langt ut på gata. Plutselig kommer det inn seks drita fulle karer som ville være med å synge. De synger for full hals til musikken.

To av dem begynner å rope halleluja. En annen spør om det ikke er en dram å få. En av karene begynner å danse og forsøker å få med seg en kvinnelig soldat. Han sier at hun er så pen. Det blir noe av et kaos. Da stopper musikken, og stillheten senker seg. Korpslederen og noen soldater kommer frem for å dempe de nye gjestene. Men de sjangler rundt og kjenner seg som hjemme. Enda et par fulle karer kommer inn og gir ordre om mer musikk. - Spill Kostervalsen så vi kan danse! roper den ene. Men det er fortsatt dødsens stille.

Urostifterne lurer nå oppriktig på hvor de har havnet. Endelig forstår de at det ikke er restaurant Olympen på Grønland. Korpsleder Løvsveen går sikkert og bestemt frem til hver og en og forteller med mild stemme at de har kommet feil og sier: Må Guds velsignelse hvile over deg og Jesus være med deg. - Som snille gutter vandrer urostifterne sjanglende ut av inngangsdøra. Ingen av synderne ble frelst.

Episoden er over, og kvelden i Frelserens tegn kan fortsette. Den slutter med velsignelse og i takknemlighet til Gud og Jesus, som fikk karene til å gå. Da mor og jeg går hjem den kvelden, ser vi mange fulle folk utenfor kull- og vedforretningen, som ligger vegg-i-vegg med Frelsesarmeens lokale og på deres tomt.

SMUGLING OG GAUKING
Dagen etter begynte en forklaring. Jeg var på veg til Sofienberg skole og gledet meg til å høre på Regine Norrman, som den gangen var min lærer. Hun fortalte alltid så spennende eventyr. Når jeg kom utenfor Frelsesarmeen og kull- og vedforretningen, fikk jeg se politi, svartemarja og to lastebiler. Det var rassia etter en smuglerbande. Akkurat da kom politi ut fra kull- og vedforretningen med to karer som med håndjern på ble geleidet inn i svartemarja. Deretter begynte lastebilfolk å bære store, sorte kanner med smuglersprit ut fra forretningen. Det ble over 1100 liter 96 prosent sprit.

Oppdagelsen av Oslos største smuglersentral på Frelsesarmeen 5s tomt i Gøteborggata 4 ble en sensasjon i alle aviser. To var allerede tatt. Nå var politiet på jakt etter hele ligaen og bydelens gauker. Mange hadde sett lastebiler komme midt på natta til kullhandleren og smuglerredet. Før jul kom en C-bil med møbler og flyttegods. Her var det mellom møblene gjemt tusen liter sprit, 96 prosent, som siden ble solgt for halve prisen av polets 60-prosent.Det viste seg at spriten kom med båten «Biri» fra Holland og via Hølen i Larvik ble fraktet med lastebil til Gøteborggata 4. Et annet parti smuglersprit ble hentet med drosje fra Snarøya.

I den senere tid hadde det vært stor trafikk av folk til kull- og vedhandleren sent på kvelden. Mange kunne ikke forstå det når folk kom med tomme flasker og gikk derfra med de samme flaskene. Noen kom ut fulle. Når de hørte musikken fra Frelsesarmeen, trodde de det var en restaurant og gikk inn for å få seg en glad kveld.

SIRKUS-HANSEN I TOFTESGATE 57
Den dag i dag kan jeg ikke la være å gå inn på gården i Toftes gate 57. Når jeg ser opp mot et vindu i 2. etasje, synes jeg tydelig å høre skrik fra en kvinne som kjemper for sitt liv. Dette var også i 20-åra med smugling og gauking.

Her bodde Karl Marius Hansen. Han opptrådte på sirkus og forskjellige varieteer som slange- menneske og kunne nesten slå knute på seg selv. Hansens artistnavn var Willy Hermano. Av Arnardo ble han kalt «Slangekongen». Men på Grünerløkka sa man «Sirkus-Hansen» eller rett og slett «Slangen». Han var født i 1883, gift to ganger. Siste kona var også artist. Hun opptrådte som fakir. Lå på knust flaskeskår eller spikermatte uten å bli skadet når en mann hoppet på henne. Så hendte det at fakiren stakk av med en annen mann. Da begynte Slangen»å gå på fylla, og det gikk nedover med full fart. Så fikk han fatt på et nytt kvinnfolk.

En kveld da fyllekameratene var samlet i Toftes gate 57 og brennevinet tok slutt, ble det bestemt å skaffe mer. En av karene gikk ut på Løkka og oppsøkte «Sangeren». Det var en som gikk i gårdene og sang, men var samtidig gauker. Han hadde alltid brennevin med seg i instrumentveska. Det var bare å høre hvor sangen kom fra eller spørre etter'n. Alle visste hvor han var. Det ble mye brennevin den kvelden.

Men når «Slangens» nye kvinne utpå natta begynte å sjangle og kline med en av karene og Slangen» så det, eksploderte han. Han spratt opp og slengte sin kvinne ut gjennom vinduet mot gata. Hun ble liggende i vinduskarmen, oppskåret av glass-splitter i kroppen. Blodet rant.

De andre ble så redde at de stakk av. Karl Marius Hansen, «Slangen», ga seg imidlertid ikke. Han begynte å slå den liggende og blødende kvinnen. Hun skrek og ba for sitt liv. Det hørtes over hele Sofienberg kirkegård på andre siden av gata og helt til Grünerløkkas politistasjon, som lå i kvartalet bortenfor. Så kom politiet. Slangen» fikk sin straff, men kvinnen var skadet for livet.

En annen gang var «Slangen» på fyllefest oppe på Grefsen, i Meinichs gate 16, og hadde med seg et nytt kvinnfolk. Det var Sara Konstance Bergkvist Mähler. Mitt i fylla ble det slutt på brennevinet. Sara Konstance gikk ut for å finne en gauker. Hun kom tilbake ikke bare med brennevin, men også med et mannfolk. De kom hengende på hverandre. Det likte ikke Slangen», han eksploderte av raseri, slo til Sara så hun falt mot gulvet.

De andre i selskapet ble så redde at de forsvant helt. Så tok «Slangen» frem en kniv og stakk Sara Konstance, flere ganger, helt til hun lå død. Siden sprang «Slangen» ut på gata og skrek: - Nå har jeg drept henne - nå er det ferdig.

Nå var det også ferdig for «Sirkusmannen», Slangen», «Willy Hermano» og Karl Marius Hansen fra Toftes gate 57. - Men gaukinga fortsatte, og brennevinet fløt fortsatt i bydelen.

PÅ JAKT ETTER GAUKER
Etter kaoset i Frelsesarmeen satte statspolitiet i gang for å arrestere gaukerne. Julen var smuglernes og gaukernes høysesong. Gauking og fyll var vanlig i bydelen. Da politiet foretok rassia hos «Mor i nøden» i Markveien, fant de brennevin overalt, i kjøkkenskap, senger og hodeputer. «Mor i nøden» var enke og tidligere bøtelagt for ulovlig salg av rusdrikker og brennevin.

I gården der jeg bodde, Københavngata 11, bodde gaukeren Smestad. Han kjøpte 96 prosent sprit på kanner som han blandet med vann og solgte for 6 kroner flaska. På den måten forsørget han familien på syv barn, som bodde på ett rom og kjøkken. Men det hendte at når han og kona var ute på «forretning», kunne de bli så fulle at barna måtte ut og lete etter foreldrene sine og bære dem hjem.

Færderhjørnet var gaukernes utpost, på hjørnet av Københavngata og Dælenenggata. Her hadde man utsikt lang veg for å se om «det luktet messing» - om politiet kom.

Gaukerne på Grünerløkka og Rodeløkka var mange. Ola Bokken var en som bodde i nabogården. Han var pukkelrygget. Ola kunne ordne alt overalt og til enhver tid på døgnet. Jeg undret om han sov noen gang. Man brukte å si at han bar på alt brennevinet i pukkelen sin. - Alle hadde sine oppnavn. Det var Gulosten, Dunder, Flaskekjøper'n, Kamperta, Sandakererta og en kvinne som kaltes «Fullrigger'n». Hun kunne også stå til tjeneste med seg selv.

Og så var det altså «Mor i nøden»i Markveien, som ikke bare drev med gauking, men også fosterfordrivelse. Da en av hennes «pasienter» døde av behandlingen, fikk hun seks måneders fengsel.

LASARONPLAGE
Gaukingen førte mye fyll og bråk med seg. Ikke bare i bydel 5, men i hele Oslo. Borgerne mente det ble en lasaronplage. Høyre-avisa Aftenposten skrev 17. desember 1929:

"Lasaronplagen i Oslo er verre en noensinne. Vi må stoppe med å gi de som tigger på dørene. Omkring Majorstuen er det en plage av tiggere, lasaroner, løsgjengere og arbeidssky eksistenser som finnes i portrom, trappeopganger som alle lever på å betle. De ber om alt fra vann til underbukser. I selve verket vil de ha penger til brennevin. Får de intet, kjefter de og bruker mund."

Et typisk eksempel: En mann ringer på en entrédør, og når det blir lukket opp, klager han på å være våt og frossen og viser frem støvlene sine, som tærne halvveis stikker ut av. Han vekker medynk, og det blir gitt ham et par gode støvler. Noen dager senere kommer han igjen med sine oprinnlige støvler på bena.

Da han blir spurt hvor han har gjort av de nye støvlene, svarer han frekt at han ikke har fått støvler. Dem har han solgt, og pengene har han drukket opp. Sløvet som han er av drikk, glemmer han hvor han fikk de gode støvler fra.

Mange opplevde å finne den matpakka de ga en sulten tigger, liggende i trappegangen. Typer som solgte skolisser og brevark med konvolutt, var også velkjente. - Feilen var å gi ved dørene. Så lenge byens snille mennesker ikke konsekvent nektet i enhver form å gi ved dørene, ville lasaronene vedbli å være en plage.

SMUGLERNE FRA GØTEBORGGATA BLIR TATT
Politiet var nå på jakt etter storsmuglerne. De som leide tomta for kull og ved av Frelses- armeen, var allerede tatt. Politiet viste nå hvem hovedmennene var og annonserte i flere aviser. Det var Birger Johansen Brekke fra Grünerløkka, født 1903, middels legemsbygning, mørkebrunt hår, brune øyne, stor utbuet nese, føflekker og vorter i ansiktet. Den andre Ivar Walter Lilleeng, født 1902 på Grünerløkka, middels legemsbygning, blondt hår, grå øyne og innbuet nese. Begge ble senere tatt, fikk seks måneders fengsel og tusen kroner i bot.Andre som ble tatt, var storsmugleren mekaniker Olav Strandrud. Han hadde smuglet hundre tusen liter sprit på fire år. En stor del gikk til Gøteborggata 4. Han hadde tjent en hel formue som ingen visste hvor var gjemt. Strandrud fikk 120 dagers fengsel og tusen kroner i bot. Johan Kalmo fikk også 120 dager fengsel, Birger Netteberg 90 dager og Birger Lunde 45 dager.Dermed var smuglerligaen i Gøteborggata 4 på Frelsesarmeens tomt sprengt. Livet kunne gå videre med frelsing, bønn, sang og musikk.

Frelsesarmeen i Gøteborggata 4, slik det så ut før det ble revet.