Ben og fett ble moské

av Alf Folmer

I begynnelsen av 30-årene var det stort behov av benmel som gjødsel og dyrefôr. Av ben fikk man fett og snekkerlim. Benmel var også råvare for å gjøre benporselen. De som kunne samle store mengder av dyreskjeletter, ben, knokler og lemmer for å starte fabrikk, kunne bli rike.

Det visste den gamle advokaten, majoren og forretningsmannen Eivind Eckbo. Han hadde gode kontakter, satt i styret for Rafferneringsverket, Oslo Sporveier og Sjøfartsbygningen. I 1933 bestemte han seg for å kjøpe ben og skjelletter fra slakterier og starte en industri til bearbeiding av gjøre benmel og fett. Selv var han paradoksalt nok født 1873 i Fet i Vestre Aker. Gammal som han var, 60 år, behøvde han medhjelpere og kompanjonger. Det ble Stig Olsen som skulle bli disponent og ingeniør Unger som skulle bli driftens leder.

PÅ RODELØKKA
De spleiset på startkapitalen, ett hundre tusen kroner. Bestemte at fabrikken skulle ha navnet Ben og Fett a/s. De kjøpte industritomt på Rodeløkka, i Malmøgata 3 på hjørnet av Stock- holmsgata. Her bygde de et 3-etasjers steinhus, kjøpte maskiner og en lastebil. De ansatte seks arbeidere og tre funksjonærer. Fra Slagternes Fællessalg og Fellesslakteriet på Grønland kom nå lastebiler med dyre-skjelletter, ben og knokler fra hester, kuer, okser, hjort, elg og hval.

Ben var en betydelig handelsvare. Fotledd-ben av okse brukes for dreining. Hjorteben er de hviteste og brukes til belegg på pianotangenter, som erstatter for elfenben. All last fra bilene ble lagt på fabrikkens gård. Det ble det store hauger av skjeletter og knokler av.

ODØR OVER BYDELEN
Nå skulle det gjøres benmel, benfett, benkull, fosfor og snekkerlim. Først ble benene avfettet ved hjelp av bensin eller ble kokt under høyt trykk. Da utvinnes fett og lim. Deretter ble ben og knokler knust og malt i en benmølle. Dét ble benmel.

Om sommeren kunne det komme en svart sverm med millioner av fluer over benhaugene og en odør som knapt går an å beskrive. Lukta inne i fabrikken fra koking og maling sammen med kjemikalier gikk gjennom ventilasjonskanalen opp til pipa på taket og spredte seg over Rode- løkka og langt bort til Grünerløkka når det blåste den veien.

Jeg bodde i Københavngata ved selveste Bergene sjokoladefabrikk. Våknet alltid hver morgen med lukta fra søt sjokolade i nesa. Over gata lå NKL tobaksfabrikk. Når jeg kom ut på gata, luktet det tobakk. Når jeg kom rundt hjørnet fra Marstrandsgata til Stockholmsgata, begynte den råtne liklukta fra benhaugene på Ben og Fett. Hver dag gikk jeg forbi fabrikken på vei til Sofienberg skole. Når jeg passerte, måtte jeg holde for nesa. Det er sånt man aldri glemmer.

FREMMEDFOLK TIL BYDELEN
Fabrikken gikk strålende helt til 1940. Da kom tyskerne og tok både hester, okser, kuer og ben.

Så ble det fred. Livet gikk videre, og det ble innvandring av fremmedfolk til Norge. De kom fra andre siden jorda. Førte med seg arabisk kultur og fremmed religion. Deres religion var islam, som vi kristne anså som hedensk. Fremmedfolket, som er muslimer, kunne ikke leve uten sin tro. Deres hellige plass var moskeen, men i Norge fantes det ingen moské den gangen. Til å begynne med brukte de fremmede sine boliger eller kjellerlokaler som plass for daglige bønner og ritualer. Så ble fremmedfolket fra Østen nordmenn. De nye norske muslimene begynte å spare penger i sine forsamlinger for å kunne kjøpe hus som skulle bli moské.

BØNN I EGEN MOSKÉ
Da den gamle fabrikken Ben og Fett a/s 1995 sto tom og skulle selges, hadde muslimenes sunni-forsamlingen penger nok, og kjøpte huset. Endelig fikk bydelens muslimer sin egen MADNI MASJID-moské.

Hver dag kommer troende muslimer for å be og praktisere sin religion. Tidlig på morgenen, allerede ved femtiden, kommer de for å utføre SALAH, dagens første bønn. De skal be fem ganger om dagen. Man hilser med As-salamu alaikum (fred være med deg ). Renslighet er et absolutt krav. En muslim kan ikke be uten å ha rene klær og ren kropp. Å være ren er en av troens plikter. Også bønnerommet må være rent. Man går inn uten sko. Før selve bønnen er det rituell vasking. Man vasker sine hender tre ganger. Så tar man litt vann i høyre hånd, skyller munnen og spytter ut. Deretter rengjør man nesen og vasker ansiktet tre ganger. Siden vaskes hendene og underarmene opp til albuen tre ganger. Siden føres de våte hendene over hodet, og til slutt vaskes føttene tre ganger.

Når muslimen ber, skal ansiktet være vendt mot Mekka. Selve bønnen er sammensatt av visse bestemte kroppsbevegelser, bøyninger, sitninger, berøring av gulvet med pannen. Hver kroppsstilling er forenet med en bønn som skal uttales med lav stemme. Om man utfører den rituelle bønnen i dyp konsentrasjon, får den bedende syndernes forlatelse (BUKHARI). Det siste man sier innen man går ut, er «Fred med Allahs navn. Oh min herre, forlat mine synder, og åpne Din nådes port for meg».

LANGT TIL MEKKA, MEN ALLAH ER NÆR
Under bønnen vender muslimer i hele verden ansiktet mot Mekka. Det er langt fra Malmøgata, eksakt 4849 km i rett luftlinje, om kompasset er innstilt på 240 grader.

I Mekka finnes et avgudsbilde av måneguden og Allah. I Araberlandene omfatter dyrkelsen av måneguden langt mer enn Allah-dyrkelsen. Derfor har bruken av nymånen blitt et symbol for Islam som er en levning fra den tida da Allah ble dyrket som månegud. I dag finner vi nymånen i Islamske nasjoners flagg og på toppen av moskeer og minareter.

Men nå er vi på Rodeløkka i den gamle fabrikken for ben og fett som ble moské. Vi står på knærne med ansiktet mot Mekka og rumpa mot Grønland.

Jeg forsøker å komme på om det er noe sammenheng mellom ben, fett og Islam. Jo, ifølge The Concise Encyclopedia of Islam er deler av Koranen skrevet på ben og skjelettrester fra dyr. På et av benene i vers 54 i AL-SAFFAT står skrevet: «Når vi er døde og blitt støv og brekte ben, skal du (den troende) bli rikt belønnet.» Men jeg kunne ikke finne noe om Allah og fett.